Reinsa tekst (kapittelvising)
Fulltekst er ikkje tilgjengeleg for dette dokumentet. Du kan laste ned original PDF eller bruke KI-assistenten.
Historisk utgreiing (1974)
NOU 1974: 26 - Støtteordninger i landbruket
Utgreiinga gir ei systematisk gjennomgang av støttestrukturen til norsk landbruk på 1960- og tidleg 1970-talet. Ho ser støtteordningane i samanheng med marknadsordningar, toll/importregulering, offentleg utlånsverksemd og skatt- og avgiftsreglar. Bakgrunnen er store strukturelle endringar på bruk – færre og større bruk, ulik utvikling mellom regionar og produksjonsslag, samt auka produktivitetsnivå og arbeidsføringsendringar.
Emneord:StøtteordningerLandbruketLandbruksnæringStøtteordninger i landbruketMarkedsordningerTollreguleringOffentlig utlånsvirksomhetSkatte-Og avgiftsreglerDistriktspolitikkPrisstøtteNæring, energi & distriktNæringsutvikling, innovasjon & landbruk
Hovedfunni
- Støtteapparatet er omfattande og samansett av prisstøtte, marknadsregulering, produksjonsrettede tilskot og investeringslån, og er ikkje enkelt å samordne.
- Marknadsordningar og importreguleringar er sentrale verkemiddel for pris- og produksjonsstabilitet, særleg for korn, mjølk og kjøtt.
- Det har vore ein tydeleg strukturering mot færre, større bruk i perioden som er studert (1959–69/1961–72), med knytt inntektsvariasjon mellom bruksstorleikar og distrikter.
- Inntekts- og arbeidsinntektsanalysar viser vegande skilnader mellom produksjonstypar og mellom distrikta; husdyrproduksjon har særs avgjerande fylkesvise ringverknader.
- Offentlege lån og investeringsstøtte spelar stor rolle i moderniseringa av drifta, men fordelinga av desse midla følgjer i varierande grad mål om distriktsutjamning.
- Mange særordningar (avgift- og skattereglar, særlovgjeving) påverkar støtteeffekten og skaper komplekse økonomiske insentiv.
- Institusjonelt er ansvar og verkemiddel delt mellom fleire organ (departement, omsetningsråd, fond, statens bank), noko som gjer koordinering krevjande.
Foreslåtte tiltaki
- Samordne støttesystemet ved å skilje klart mellom marknadsstøtte (prisstabilitet) og distriktspolitiske mål, og gjere målsettingane eksplisitte.
- Innføre meir målretta og differensierte tilskot som tek omsyn til bruksstorleik, produksjonstype og reell distriktsbehov, for å unngå generelle overkompensasjonar.
- Revidere import- og tollregimet med sikte på å betre samspel mellom nasjonal produksjonsstyring og internasjonale prisforhold.
- Omprioritere investerings- og låneordningar slik at moderniseringsstøtte vert retta mot tiltak som aukar produktiviteten og sikrar levande driftsstrukturar i distrikta.
- Klargjere skatt- og avgiftsreglar som påverkar landbruksdrift for å redusere utilsikta skjevheiter i insentiva.
- Styrke koordineringa mellom jordbruksavtalen, omsetningsorgana, Statens landbruksbank og departementet gjennom ein felles planleggings- og evalueringsmekanisme.
- Etablere faste evalueringsrutinar og dataoppbygging for å følgje effektane av støtteordningane, med fokus på regional utvikling, produktivitet og inntektsfordeling.
Spør NOUgla KI-assistent