NOU 1976: 29 - Optikerfaget og helsesektoren

Utgreiinga tek utgangspunkt i ein oppleving av at dagens rettslege rammer for optikerfaget (handverkslov, handelslov og reglar heimla i kvaksalverlova) ikkje fangar opp fagets særlige helsemessige sider. Sjølv om optikararbeid har tradisjon som handverk, grensar deler av verksemda til medisinske oppgåver (refraksjonsbestemmelse, tonometri, kontaktlinsetilpassing, behandling av samsynsproblem), og dette har gitt både fagleg og publikumsmessig uro. Det er peikt på risiko ved at personar utan kvalifikasjonar fritt kan utføre optisk verksemd visse stader, og på at nokre metodar praktisert av optikarar har vektlagt medisinsk kontroll og kan kome i konflikt med legeregulering. Utvalet dokumenterer varierande utdanningsnivå (frå éinårig verkstadsopplæring til optometriutdanning ved Tinius Olsen) og internasjonale ordningar som referanse. Hovudkonklusjonen er at det trengst ein meir føreseieleg og fagleg basert regulering som både vernar publikum og klargjer yrkesgrensene: autorisasjon/godkjenning basert på fastsett utdanning, vern av ordinasjonsarbeid, regulering av kontaktlinsetilpassing og forskrifter for fagleg verksemd, supplert med overgangsreglar, oppnemning av sakkunnig råd og eit etisk regelverk. Deler av utvalet uttrykkjer dissent på enkelte innskrenkingsforslag, noko som syner at avveginga mellom beskyttelse og yrkesfridom var omdiskutert.