NOU 1980: 32 - Statens attføringsinstitutter

Utgreiinga vurderer statens attføringsinstitutt si rolle i eit endra attføringslandskap. Institutta vart tradisjonelt retta mot yrkeshemma med fysiske sjukdomar og skadar, men det har vore ei klar auke i klientar med psykiske og sosialske problemer. Samstundes skjer det organisatoriske endringar i helsevesen og fylkesnivået (sosialmedisinske avdelingar), og Arbeidsformidlinga nyttar institutta i ulik grad. Rapporten peikar på at mykje av attføringsarbeidet for personar med psykiske og sosiale problem bør skje i nærmiljøet, men at institutta likevel kan bidra gjennom teamreiser og meir utadrettet verksemd. Det finst kapasitets- og ressursutfordringar: klarleggingsarbeidet (to vekers systematisk diagnostikk) er ein flaskehals, treningsavdelingane er i nokre tilfelle underutnytta, og det er vanskeleg å få søkjarar til visse stillingar, særleg legeårsverk. Bygningsmassen, særleg i Oslo, er gammal og lite hensiktsmessig, og usikkerheit om institutta si framtid har hindra investeringar. Utgreiinga peikar på behov for å klargjere institutta si målgruppe og funksjon i det samla attføringstilbodet, betre samspel med helse- og trygdeetat, og tiltak for å betre utnytting, rekruttering og lokalisering av tenestene.