NOU 1983: 22 - Rådgivningstjenesten i landbruket

Denne NOU-en går grundig gjennom tilhøva for den lokale og regionale rådgivingstenesta i landbruket og peikar ut hovudutfordringar og løysingsforslag. Bakgrunnen er endringar i landbruket og samfunnet som krev betre planlegging, forvaltning og fagleg støtte til brukarane. Rapporten skildrar eit komplekst rådgivarnettverk med offentlege tenester, faglag, forsøksringar og næringsaktørar, og viser at tenesta er fragmentert, varierer i kvalitet og at styrings- og finansieringslinjene er uklare. Sentrale samfunnsutfordringar er auka krav til effektivisering, betre samordning mellom nivå (kommune, fylke, nasjonalt), og behov for meir kompetanse i møte med teknisk utvikling, driftsøkonomi og miljømål. Rapporten konkluderer med at rådgivinga må styrkast gjennom klarare ansvarsfordeling, prioritering av ressursar mot kjerneoppgåver (jordbruk, husdyr, skog, driftsteknikk, driftsøkonomi), betre etter- og vidareutdanning, meir målretta produksjon og distribusjon av rådgivingsmateriell, samt etablering av EDB-nettverk og formelle samordningsarenaer. Føremålet er å sikre meir brukarretta, effektiv og samordna rådgiving som kan bidra til gjennomføring av landbrukspolitikken og betre drift og ressursforvaltning lokalt og regionalt.