NOU 1988: 33 - Psykologer i den kommunale helse- og sosialtjenesten

Denne utgreiinga plasserer seg i ei brei reformperiode der kommunane har fått utvida ansvar for helse- og sosialtenester. Gjennom nye lover og omlegging av inntektssystem har ein overført både tidlegare fylkes- og statlege oppgåver til kommunenivået, mellom anna drift av sjukeheimar og etter planane omsorg for psykisk utviklingshemma. Samstundes blir rettigheiter tydelegare og meir forpliktande for kommunane. Utfordringa ligg i at kommunane må byggje administrativ og fagleg kompetanse for eit breiare tenestetilbod, og at tenesteinnhaldet i liten grad har blitt handsama i tidlegare føreliggjande reformarbeid. Psykologtenesta er særskilt lite omtalt i forarbeid og proposisjonar; hovudposisjonen i dei tidlegare utvala er at klinisk psykologi i hovudsak høyrer heime i spesialist-, fylkesnivået, medan ein bør styrkje psykologisk innsikt i førstelinjetenesta ved rådgiving og konsultasjon. Samstundes peikar både departementet og Stortinget på at spørsmålet om kommunale psykologstillingar krev nærare utgreiing, og at større kommunar kan ha behov for eigen psykologkompetanse. Utgreiinga følgjer opp denne både administrative og faglege diskusjonen, og legg vekt på behovet for avklaring av psykologrolla i kommunane for å sikre koordinering, tverrfaglegheit og forsvarlege tenester lokalt.