NOU 1990: 23 - Sykelønnsordningen

Utgreiinga tek utgangspunkt i ei sterk og vedvarande auke i sykefråværet og i folketrygdens sykepengeutgifter, utan at det finst sikker vitskapleg klaring av årsakene. Problemstillinga omfattar både helserelaterte forhold og strukturelle og administrative sider ved ordningane. Utvalet peikar på at tiltak for betre arbeidsmiljø og behandling ikkje har gitt einskapleg verknad på trass av auka innsats, og legg vekt på å kartleggje årsaker — særleg den aukande delen blant kvinner — og samanlikne med utvikling i andre land. Utgreiinga framhevar arbeidsgjevaransvar for arbeidsmiljøet, betre samarbeid mellom bedriftsleiing, bedriftshelseteneste, trygdekontor, arbeidskontor og behandlande lege, og viser til risikoen for ’’medikalisering’’ og ei utvatning av sykelønnsordninga ved for liberal sjukemelding. Alternative verkemiddel som vert drøfta omfattar karensdag(ar), lågare dekningsgrad, auka arbeidsgjevarperiode og målretta oppfølging av langtidssjukmeldte. Rapporten gir òg vurderingar av regelverk og administrative og økonomiske konsekvensar for dei ulike tiltaka, og peikar på behovet for vidare arbeid innanfor både helsetenester, arbeidsmiljø og trygdesystem for å redusere både fråværet og dei offentlege utgiftene.