Reinsa tekst (kapittelvising)
Fulltekst er ikkje tilgjengeleg for dette dokumentet. Du kan laste ned original PDF eller bruke KI-assistenten.
Historisk utgreiing (1991)
NOU 1991: 10 - Flere gode leveår for alle
Denne utgreiinga tek mål av seg å løfte førebygging frå ei birolle til ei hovudstrategi i norsk helse- og sosialpolitikk. Bakgrunnen er at sjukdomsbildet har endra seg: sjølv om hjarte- og karsjukdommar og kreft framleis står for mykje død og liding, aukar problem som belastningslidingar, psykososiale vonde tilstandar, skadar og rusproblem og trugar livskvaliteten i det moderne velferdssamfunnet.
Emneord:LeveårFolkehelseHelse-Og sosialpolitikkSykdomsforebyggingLivskvalitetLivsløpsorienteringMassestrategierSektorovergripende koordineringHelseindikatorerHelse & omsorgFolkehelse & førebyggingHelse
Hovedfunni
- Sjukdomspanoramaet har forskjøve seg: hjarte- og karsjukdommar og kreft dominerer framleis dødsstatistikken, men belastningslidingar, psykososiale problem og ulykker aukar og er særleg trugsmål mot livskvalitet.
- Mange aktuelle helseproblem har samansette og sektorovergripande årsakar, og kan ikkje løysast innanfor helse- og sosialsektoren aleine.
- Tidlegare prioritering har vore konsentrert om behandling og omsorg; førebygging har fått lågare prioritet til trass for aukande kunnskap om årsaker og virkemidlar.
- Effektiv førebygging krev tiltak på ulike tidshorisontar og for heile livsløpet, frå barndom til eldre år, ikkje berre enkeltinnsats retta mot sjuke individ.
- Det er naudsynt å utvikle både negative helseindikatorar (dødeligheit, sykelighet) og indikatorar for positiv helse (livskvalitet, levekår) for å styre innsatsen.
- Helsevesenet har ofte fungert som «alibi» for tiltak; reell påverknad krev forpliktande samarbeid med utdanning, arbeidsliv, transport, bustad og retts-/trygdesystem.
- Økonomisk og organisatorisk forankring av førebygging er mangelfull: behov for budsjettmessig tydeleggjering og kommunal gjennomføringsevne.
Foreslåtte tiltaki
- Innarbeide førebygging som prioritert strategi i nasjonalt planverk og sikre politisk forankring i ei stortingsmelding eller handlingsplan.
- Etablere tverrsektorielle samarbeid og ansvarsfordeling slik at andre sektorar (skule, arbeid, samferdsel, bustad, utdanning) må ta delansvar for helseutfall.
- Styrke kommunar og fylkeskommunar med ressursar og reiskapar for lokal førebygging og oppfølging av livsløpsorienterte tiltak.
- Utvikle og innføre eit sett indikatorar for både negativ og positiv helse (dødelegheit, sjukdom, levekår, livskvalitet) for å måle resultat og styre ressursar.
- Prioritere massestrategiar og samfunnsretta tiltak framfor berre individretta faglege intervensjonar der dette er føremålstenleg.
- Sikre økonomisk tydeleggjerning av førebygging i statlege og kommunale budsjett, og vurder økonomiske incitament for sektorar som bidrar til betre folkehelse.
- Gjennomføre brei høyring og medverknad i vidare konkretisering for å utvikle meir detaljerte, sektorvise verkemiddel og rettslege/organisatoriske endringar.
Spør NOUgla KI-assistent