NOU 1992: 3 - Mot en mer kostnadseffektiv miljøpolitikk i 1990-årene

Utgreiinga peikar på at norske miljøproblem i byrjinga av 1990-åra i stor grad skuldast prissignalar som ikkje reflekterer miljøkostnader. Det er eit overordna mål å styre hushald og næringsliv mot val som er samfunnsøkonomisk lønsame ved å betre prising av utslepp og forbruk av miljøbelastande varer. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter og andre økonomiske instrument bør integrerast i ein breiare politikk for effektiv ressursbruk, samtidig som andre tiltak som marknadsopprusting, redusert næringsstøtte og betre reguleringar blir haldne fram som komplementære. Analysane omfattar luftutslipp (CO2, NOx, SO2, VOC), næringssalt og avfall, og viser historiske utsleppstrendar og samanhengar mellom avgifter og åtferd (t.d. drivstoffprisar, kraftavgift, CO2-avgift på sokkelen). Utvalet vurderer både miljøavgifter og omsetjelege kvotar, og går inn for ei strategisk, trinnvis innfasing som tek omsyn til internasjonale avtalar og konkurranseforhold. Hovudkonklusjonen er at ei meir konsekvent bruk av prisbaserte verkemiddel, kombinert med målretta pante- og retursystem og avvikling av motverkande subsidier, gir størst samfunnsøkonomisk nytte og kostnadseffektiv miljøforbetring.