NOU 1992: 30 - Bankkrisen

Utgreiinga gir ei brei framstilling av korleis den norske banksektoren kom i ein alvorleg krise mot slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet. Hovudbildet er aukande tapsavsetjingar frå 1987 som førte til samla tap og sterkt svekt gjennomsnittleg soliditet i bankane, der fleire institusjonar tapte heile eigenkapitalen. Sikringsfond og fond oppretta for å stetta tap vart raskt tappa, og staten måtte tre inn med stabiliserande kapitaltilførsel og eigarskap i enkelte store institusjonar. Utvalget har vurdert økonomiske rammevilkår, penge- og finanspolitikk, interne styrings- og kontrollmekismar i føretaka og rolla til offentlege tilsynsorgan. Arbeidet baserer seg delvis på eit separat forskingsprosjekt, men manglande koordinering mellom dei to undersøkingane har ført til at dei framstår som to sjølvstendige arbeid. Utvalget har forsøkt å halde ein nøytral, framåtretta tilnærming og unndra seg individuelle skuldspørsmål, med mål om å identifisera systemsvakheiter og lærdomar som kan redusere framtidig risiko. Rapporten peikar på behov for å styrkja kapitalbufferar, forbetra reglar for rapportering og tilsyn, betre kriseberedskap og klarare ansvarslinjer mellom private institusjonar og offentlege organ.