1. Bakgrunn og mandat
NOU 2004:14, Etter inntektsoppgjørene 2004, er rapport nr. 2 for 2004 frå Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjøra (TBU). Rapporten blei lagd fram 21. juni 2004, etter at hovuddelen av dei årlege lønnsoppgjera var gjennomførte.
TBU er ikkje eit politisk eller lovførebuande utval. Det har som hovudoppgåve å skaffe fram eit felles, mest mogleg etterprøvbart faktisk grunnlag for partane i arbeidslivet og styresmaktene før, under og etter inntektsoppgjera. Utvalet skal særleg analysere:
- utviklinga i løn, inntekter og kjøpekraft
- prisutvikling og utsiktene for konsumprisvekst
- utviklinga i norsk konkurranseevne
- inntektsfordelinga mellom lønnstakarar og eigarar
- utviklinga i hushalda sine disponible inntekter
- sentrale trekk ved internasjonal og norsk økonomi
- verknadene og rammene for dei gjennomførte inntektsoppgjera.
Rapporten byggjer vidare på TBU si hovudrapport før lønnsoppgjera, NOU 2004:10. Føremålet med oppfølgingsrapporten er å oppdatere analysane med ny statistikk, omtale resultata frå oppgjera og vurdere om tidlegare anslag for mellom anna prisvekst framleis er rimelege.
Den samfunnsmessige bakgrunnen var ei utfordrande økonomisk utvikling i åra før 2004. Noreg hadde gjennom fleire år hatt høgare lønnsvekst enn mange handelspartnarar. Dette svekte kostnadsmessig konkurranseevne, særleg for konkurranseutsette verksemder. Samstundes hadde arbeidsløysa auka, renta falle betydeleg, krona svekt seg frå det sterke nivået i 2002, og prisveksten blitt uvanleg låg. Rapporten må òg sjåast i samanheng med det inntektspolitiske samarbeidet i Noreg, der moderate og samordna lønnsoppgjer er viktige for sysselsetjing, stabil prisutvikling og berekraftig verdiskaping.
2. Sentrale problemstillingar og utfordringar
Lønnsvekst og konkurranseevne
Ei hovudproblemstilling er korleis lønnsveksten i Noreg står i høve til lønnsveksten hos handelspartnarane. Når lønnskostnadene aukar meir i Noreg enn i utlandet, kan norske verksemder få høgare kostnader enn konkurrentane sine. Dette kan svekkje lønsemda, redusere investeringar og sysselsetjing og på sikt føre til at produksjon blir flytt ut eller lagd ned.
TBU vurderer konkurranseevna gjennom fleire forhold:
- lønnskostnader per tilsett og per produsert eining
- produktivitetsutvikling
- valutakursen, særleg kronekursen
- utviklinga i lønnsemd og driftsresultat i industrien
- utviklinga i eksportmarknader og internasjonal etterspurnad.
Utvalet understrekar at konkurranseevna ikkje kan vurderast berre ut frå lønnsnivået. Produktivitet, valutakurs, kapitalutstyr, kompetanse, marknadstilgang og næringsstruktur har òg mykje å seie. Likevel er lønnskostnadene ein sentral faktor i arbeidsintensive og konkurranseutsette næringar.
Realinntekt og kjøpekraft
Ei anna hovudutfordring er å vurdere korleis nominell lønnsvekst verkar inn på den reelle kjøpekrafta. Realinntekta blir påverka av både lønnsutvikling, skatt, overføringar og prisvekst. I 2004 var dette særleg relevant fordi den låge prisveksten medverka til at moderate nominelle lønnstillegg kunne gi relativt god realinntektsvekst.
Samstundes er utviklinga ulik mellom grupper. TBU analyserer mellom anna skilnader etter:
- sektor og tariffområde
- utdanning og yrkesgruppe
- kjønn
- heiltids- og deltidsarbeid
- arbeidsmarknadsstatus
- hushaldstype og inntektsnivå.
Låg prisvekst og usikre prisanslag
Konsumprisveksten fall markert i perioden. Det skuldast mellom anna lågare importprisar, sterkare konkurranse i delar av varemarknaden, redusert rente og verknader av valutakursen. Låg prisvekst gav høgare kjøpekraft for hushalda, men gjorde det òg vanskelegare å anslå den framtidige realinntektsutviklinga.
TBU måtte derfor gå gjennom prisanslaget for 2004 på nytt. Ei sentral utfordring var å skilje mellom mellombelse prisutslag og meir varige endringar i inflasjonen. Utvalet la vekt på utviklinga i mellom anna:
- elektrisitetsprisar
- renter og bustadkostnader
- importerte konsumvarer
- oljeprisar
- valutakurs
- avgifter og offentleg fastsette prisar.
Arbeidsmarknad og sysselsetjing
Rapporten må òg forståast på bakgrunn av auka arbeidsløyse og svakare arbeidsmarknad enn i høgkonjunkturen tidleg på 2000-talet. Moderate lønnsoppgjer blei vurderte som viktige for å styrkje verksemdene si lønnsemd og dermed betre grunnlaget for auka sysselsetjing.
Det ligg ei grunnleggjande avveging i inntektsoppgjera mellom:
- høgare lønn på kort sikt for dei som er i arbeid
- omsynet til arbeidsplassar, lønnsemd og konkurranseevne
- låg og stabil prisvekst
- ei rimeleg inntektsfordeling mellom lønnstakarar, eigarar og ulike grupper av hushald.
Fordeling mellom arbeid og kapital
TBU drøftar den funksjonelle inntektsfordelinga, det vil seie korleis verdiskapinga er fordelt mellom lønnskostnader og driftsresultat. Dette er særleg viktig i industrien og andre konkurranseutsette næringar, der svak lønnsemd kan avgrense investeringar og framtidig sysselsetjing.
Utvalet peikar på at høg lønnsvekst over tid kan redusere driftsresultatet dersom ho ikkje blir motverka av produktivitetsvekst, høgare prisar eller valutakursendringar. For eksportindustrien er høve til å auke prisane ofte avgrensa av internasjonal konkurranse.
3. Hovedfunn og konklusjonar
- Lønnsveksten hadde komme ned frå dei høge nivåa tidleg på 2000-talet. Lønnsveksten i 2003 var lågare enn i dei føregåande åra, og utviklinga i 2004 peika mot ytterlegare moderasjon. Dette var i samsvar med behovet for å betre konkurranseevna og dempe kostnadsveksten i arbeidslivet.
- Oppgjera i 2004 hadde ei moderat ramme samanlikna med tidlegare år. Årets oppgjer var i hovudsak samordna og prega av relativt avgrensa generelle tillegg. Lønnstillegg frå sentrale forhandlingar blei supplerte med lokale forhandlingar i delar av arbeidslivet. Den samla lønnsveksten for 2004 blei vurdert til å bli moderat, om lag i området 3¾ prosent, med atterhald om utviklinga i lokale oppgjer, lønsglidning og arbeidsmarknaden.
- Låg prisvekst styrkte den reelle kjøpekrafta. Trass i moderate nominelle lønnstillegg kunne lønnstakarane få ei relativt god utvikling i reallønn og kjøpekraft fordi konsumprisveksten var svært låg. TBU reviderte prisanslaget for 2004 ned og rekna med ein vekst i konsumprisindeksen på om lag ½ prosent for året sett under eitt.
- Prisveksten var påverka av fleire mellombelse og internasjonale forhold. Lågare importprisar, valutakursforhold, lågare rente og utvikling i energiprisar medverka til den låge konsumprisveksten. Utvalet peikar på at prisutviklinga kan endre seg raskt, særleg dersom energiprisar, valutakurs eller internasjonale råvareprisar utviklar seg annleis enn lagt til grunn.
- Den kostnadsmessige konkurranseevna var framleis utfordra, sjølv om enkelte forhold hadde betra seg. Noreg hadde over fleire år hatt høgare vekst i lønnskostnader enn handelspartnarane. Svekt kronekurs etter den sterke krona i 2002 og meir moderat lønnsvekst bidrog til ei betring. Likevel var det behov for framleis kostnadsmoderasjon for å rette opp den svekkinga som hadde skjedd over fleire år.
- Produktivitetsutviklinga er avgjerande for vurderinga av lønnskostnader. Auka lønnskostnader er ikkje nødvendigvis problematiske dersom produktiviteten aukar tilsvarande. Utvalet understrekar derfor at utviklinga i lønnskostnader per produsert eining er meir relevant enn lønnsveksten åleine når konkurranseevna skal vurderast.
- Norsk økonomi var påverka av internasjonal oppgang, men med usikkerheit. Den internasjonale økonomien viste teikn til auka vekst, særleg i USA og delar av Asia, medan utviklinga i euroområdet var svakare. For Noreg var internasjonal etterspurnad viktig for eksportnæringane, medan høge olje- og energiprisar styrkte inntektene i petroleumssektoren.
- Hushalda si disponible inntekt utvikla seg betre enn lønnsveksten åleine kunne tilseie. Disponibel inntekt blir påverka av meir enn lønn: skatteendringar, trygder, renteutgifter, kapitalinntekter og prisutvikling har stor innverknad. Lågare renter reduserte renteutgiftene for mange hushald med lån og styrkte dermed disponibel inntekt.
- Det var skilnader i lønnsutvikling mellom grupper. Lønnsveksten varierte mellom sektorar og utdanningsgrupper. Mellom anna kunne lokale forhandlingar, endra samansetjing av arbeidsstyrken, stillingsskifte og tilgang på arbeidskraft påverke utviklinga. TBU dokumenterer at gjennomsnittstal må tolkast varsamt, fordi dei ikkje nødvendigvis seier korleis einskilde grupper har komme ut.
- Deltidsarbeid og arbeidsmarknadstilknyting påverkar inntektsutviklinga. Utvalet omtalar deltidsarbeid som ein faktor som kan gi lågare årsinntekt enn timelønn og månadslønn skulle tilseie. Dette er særleg relevant i delar av tenesteytande sektor og for grupper med høg del deltidsarbeid.
- Rapporten stadfestar betydninga av eit felles faktisk grunnlag. TBU si hovudkonklusjon er i praksis at gode inntektsoppgjer føreset felles og truverdig statistikk om lønn, prisar, inntekter og konkurranseevne. Rapporten er utforma som eit fagleg grunnlag, ikkje som ei politisk tilråding om fordelings- eller lønnspolitikk.
4. Foreslåtte tiltak og tilrådingar
NOU 2004:14 inneheld i avgrensa grad konkrete tiltakstilrådingar. Dette heng saman med mandatet til TBU: Utvalet skal rekne, dokumentere og analysere, ikkje fremje lovforslag eller fastsetje lønnspolitikken til styresmaktene eller partane i arbeidslivet.
Rapporten fremjar derfor ikkje forslag til nye lover, endringar i tariffregelverk eller nye offentlege ordningar. Dei viktigaste faglege føringane som kan lesast ut av rapporten, er desse:
- Vidareføring av moderat lønnsvekst. Tala understøttar at lønnsveksten bør vere i samsvar med utviklinga i produktivitet, prisar og lønnskostnader hos handelspartnarane. Ei slik innretting er særleg viktig for konkurranseutsette næringar.
- Vekt på konkurranseutsett sektor i lønnsdanninga. Rapporten gir eit faktagrunnlag som talar for at lønnsoppgjer må ta omsyn til verksemder som møter internasjonal konkurranse og ikkje utan vidare kan velte auka kostnader over i prisane.
- Systematisk vurdering av reallønn, ikkje berre nominell lønn. Partane i arbeidslivet og styresmaktene bør vurdere lønnstillegg i lys av den faktiske og forventa prisveksten. Ved låg inflasjon kan moderate nominelle tillegg gi ei vesentleg betring i kjøpekrafta.
- Styrkt merksemd om produktivitet. Når lønnskostnader og konkurranseevne blir vurderte, bør produktivitetsutviklinga inngå som ein sentral faktor. Betre produktivitet kan gi rom for lønnsvekst utan tilsvarande svekking av lønnsemda.
- Løpande oppdatering av prisanslag og økonomisk statistikk. Den uvanleg låge prisveksten i 2004 synte behovet for å oppdatere prognosar når nye tal blir tilgjengelege. Dette er viktig for realistiske vurderingar av realinntekt og økonomisk handlingsrom i oppgjera.
- Vidareføring av den institusjonelle rolla til TBU. Rapporten byggjer opp under behovet for ei felles, partssamansett og fagleg forankra vurdering av økonomiske nøkkeltal. Dette skal redusere usemje om faktagrunnlaget og leggje til rette for meir føreseielege inntektsoppgjer.
5. Økonomiske og administrative konsekvensar
Sidan rapporten i hovudsak er ei statistisk og økonomisk utgreiing, har han ikkje direkte administrative eller budsjettmessige konsekvensar på same måte som ei NOU med lov- eller reformforslag. Konsekvensane ligg først og fremst i korleis analysane kan bli brukte av partane i arbeidslivet og offentlege styresmakter.
For staten
- Rapporten gir styresmaktene eit oppdatert grunnlag for vurderingar av finanspolitikk, skattepolitikk, arbeidsmarknadspolitikk og statsbudsjett.
- Lågare prisvekst enn tidlegare venta kan påverke overslag for regulering av offentlege ytingar, offentlege utgifter og skatteinntekter.
- Moderat lønnsvekst kan avgrense veksten i lønnskostnadene i staten, men den konkrete effekten er avhengig av tariffoppgjera og bemanningsutviklinga.
- Betra konkurranseevne og høgare sysselsetjing vil på sikt kunne styrkje skattegrunnlaget og redusere utgiftene knytte til arbeidsløyse.
For kommunar og fylkeskommunar
- Lønnsoppgjera har direkte betydning for kommunesektoren, der lønn utgjer ein stor del av dei samla utgiftene.
- Moderat lønnsvekst kan lette budsjettpresset og redusere behovet for å kutte i tenester eller auke lokale inntekter.
- Samstundes må kommunesektoren ta omsyn til rekrutteringsutfordringar, kompetansebehov og lønnsskilnader mellom ulike yrkesgrupper.
For næringslivet
- Verksemder i konkurranseutsette næringar kan få betre lønnsemd dersom lønnskostnadsveksten blir dempa og produktiviteten aukar.
- Ei svakare krone enn i 2002 styrkjer normalt inntektene rekna i norske kroner for eksportretta verksemder, medan ho kan gjere importerte innsatsvarer dyrare.
- Låg rente og betre utsikter internasjonalt kan stimulere investeringar og etterspurnad, men utviklinga er avhengig av marknadsforhold, oljepris, valutakurs og internasjonal vekst.
- Tenesteytande næringar som i hovudsak opererer i den innanlandske marknaden, blir i større grad påverka av hushalda si kjøpekraft, offentleg etterspurnad og utviklinga i arbeidsmarknaden.
For lønnstakarar og hushald
- Moderate nominelle lønnstillegg kan likevel gi auka kjøpekraft når konsumprisveksten er låg.
- Lågare renter reduserer renteutgiftene for hushald med bustadlån og annan gjeld, noko som kan styrkje disponibel inntekt.
- Hushald utan gjeld eller med store renteinntekter kan få mindre positiv effekt av rentenedgangen.
- Verknadene er ulike mellom grupper, mellom anna ut frå lønnsnivå, deltidsarbeid, arbeidsløyse, skatteposisjon, gjeld og samansetjinga av forbruket.
Administrative konsekvensar
- Rapporten inneber i seg sjølv ikkje behov for nye offentlege organ, nye forvaltningsoppgåver eller endringar i lovverket.
- Det ligg likevel administrative ressursar i den løpande innsamlinga, kvalitetssikringa og analysen av statistikk frå Statistisk sentralbyrå, departementa, partane i arbeidslivet og andre kjelder.
- Verdien av arbeidet ligg i at det gir eit felles referansegrunnlag som kan redusere konflikt om talgrunnlaget i inntektsoppgjera og gjere den økonomiske planlegginga meir føreseieleg.
