Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer to historiske kanalstrekk i Skiensvassdraget med særskild vekt på Bandak–Norsjø-kanalen som står i ei kritisk økonomisk og teknisk stilling. Bakgrunnen er at kanalanlegga har fått redusert trafikk og inntekter, reservekapitalen er nesten oppbrukt, og fleire konstruksjonar krev vesentlege opprustingskostnader. Rapporten drøftar transportfunksjonar (tømmer, tungtransport, ruteturisme, småbåttrafikk), teknisk tilstand (inkl. Kjeldal og Hogga dam), driftsrekneskap og konsekvensar av både oppgradering og nedlegging. Utgreiinga vektlegg kanalenes rolle for distriktsnæring, alternativ til vegutbygging, miljøverdiar og kulturhistorisk betydning. Hovudkonklusjonen er at Bandak‑delen krev snøgg avklaring og prioritering: anten offentleg finansiert opprustning/vedlikehald for å halde oppe transport, rekreasjon og kulturverdiar, eller planlagd nedlegging med tilhøyrande kostnader og konsekvensar for lokalsamfunn. Norsjø–Skienkanalen står teknisk betre, men har frå 1975 vist driftsunderskott og treng òg investeringar. Utgreiinga legg fram kostnadsoverslag, vurderer kraftverksprosjekt (Hogga) og peikar på behovet for tydeleg økonomisk ansvar, klåre administrative løysingar og tiltak for å sikre både transportfunksjonar og kulturmiljø.

Utgreiinga tek for seg den vanskelege økonomiske og funksjonelle situasjonen for Bandak–Norsjø- og Norsjø–Skienkanalen, med særleg merksemd på Bandak‑delen. Kanalanlegga har vore viktige for fløting og ferdsel i Telemark gjennom fleire hundre år, men teknisk forfall og oppbrukte reservemidlar gjer at vidare drift krev vesentlege investeringar. Utgreiinga vurderer alternative løysingar: vidareføring av reguleringa av Vestvassdraga (damming ved Hogga) med eller utan opprustning av Bandakkanalen, eller nedlegging av kanalen og/eller reguleringa. Rapporten legg hovudvekt på økonomiske konsekvensar og på verknaden for lokale næringar, særleg tømmerfløting, kraftproduksjon og brukarar nedanfor Hogga. Det skisserast kostnadsbilete ved oppretthald eller avvikling, og ein peikar på fordelingsverknader mellom stat, kanalens eigar og private skogeigarar/brukarar. Historiske omsyn og regional betyding blir vektlagde, men økonomisk berekraft og skadeomfang for næringar er avgjerande i vurderinga. Konklusjonane peikar på at ei rask avklaring er naudsynt og at val mellom oppgradering, delvis nedlegging eller full nedlegging må byggjast på konkrete kostnadsoverslag og kompensasjonsordningar for skadelidne partar.