Søk i NOU-arkivet

NOU-en vurderer korleis Noreg sitt forhold til EU gjennom EØS, Schengen og andre avtalear påverkar sjølvstyre, demokratisk styring og samfunnsøkonomi. Bakgrunnen er den vedvarande utfordringa med å kombinere marknadstilgang og regelverkstilpassing med krav om nasjonal legitimitet og kontroll. Utgreiinga synleggjer at Noreg i praksis importer mykje EU-lovgjeving utan stemmerett i dei sentrale avgjerdsfora, og at dette skapar ei spenning mellom behovet for reguleringsharmonisering og ønsket om politisk sjølvbestemming. Rapporten analyserer konsekvensar for arbeidsliv, konkurranseregler, miljøpolitikk, velferdsordningar og finansielle tenester, og peikar på både økonomiske fordelar ved tilknytinga til EUs indre marknad og demokratiske og administrative kostnader knytte til implementering og etterleving. Utvalet legg fram konkrete vurderingar av legitimitetstiltak, styrking av Stortingets rolle, betre konsekvensutgreiingar, forbetra informasjon og administrativ kapasitet, samt forslag til meir strategisk omgang med EU-samarbeid på sektorar der nasjonal politikk er særleg sensitiv. Målet er ei betre balanse mellom utanfor- og innanfor-omsorga: å sikre marknadsføring og regeltryggleik utan at nasjonal styring og demokratiske prinsipp blir undergrevde.

Utgreiinga tek føre seg om yrkesgrupper i offentleg sektor som hovudsakleg rekrutterer kvinner, har rettferdig lønnsplassering samanlikna med yrke med annan kjønnsammensetnad som utfører arbeid av lik verdi. Ho set vurderinga inn i internasjonale forpliktingar (ILO-konvensjonane om lik lønn og mot diskriminering) og i norsk praksis gjennom Likelønnsrådet/Likestillingsrådet og rammeavtalar frå 1959–1972. Analysen viser at strukturelle skjevheiter — sektor- og yrkesfordeling, utdanningsnivå og stillingsplassering — bidreg til at kvinner som gruppe held lågare lønnsnivå sjølv der enkeltstillingar formelt er likestilte. Utvalet utdjupar kva som skal liggje i «arbeid av lik verdi» ved å legge vekt på faktorar som utdanning, arbeidstid, arbeidsforhold, ansvar og avansement. For å samanlikne yrke har utvalet beskrive utvalde stillingar i detalj og gjort skjønnsmessige vurderingar; bruk av eksisterande poeng- og arbeidsvurderingssystem er vurdert, men funne utilstrekkelege for alle samanhengar, slik at fagleg skjønn har vore avgjerande. Grunnlaget for vurderingane var tariffane per 1. mai 1973. Utvalet dokumenterer både praktiske problem ved å finne eigna samanlikningsyrke og behovet for systematisk arbeid for å retta opp lønnsplasseringar i tråd med likelønnsprinsippet i offentleg sektor.