Søk i NOU-arkivet

Utvalet vurderer reglar for videresending av fjernsyn og radio i kabelnett i ei tid med aukande kapasitet, fleire tilgjengelege sendingar og sterkare krav frå rettshavarar om vederlag. Samfunnsutfordringa er å balansere kommersielle interesser, teknologisk utvikling og forbrukarvern slik at abonnentane får reell valfridom utan urimelege kostnadar eller juridisk uvisse. Utvalet meiner at hovudregelen framleis bør vere individuelle val og naudsynt vern for abonnentane, men ser at praktiske og økonomiske forhold i 1995 talar for ei løysing med eit obligatorisk, ope grunntilbod som sikrar breidd og tilgang utan krav om dekoder/filter. Det føreslås at hovudreglane blir gitt i forskriftsform for å gjere framtidige tilpassingar enklare. Fleirtalet vil at kabeloperatørane skal setje grunntilbodet, med sterk vekt på undersøkingar blant abonnentar og krav om variasjon i programtilbodet, samt minimumsvilkår i abonnementsavtalar til vern for abonnentane. Mindre grupper rår til ordningar som anten gir abonnentstyre eller opnar for individuell betaling og tilgangskontroll. Utvalet peiker òg på behovet for å utvide lovens virkeområde til større nett for å hindre konkurransevriding og omgåing, og held tilbake endring i forvaltningsansvar inntil vidare.

Utgreiinga vurderer om eit nettopensjonssystem kan erstatte eller kombinerast med dagens bruttopensjonsordningar i offentleg sektor, og om tekniske forenklingar kan gjerast utan å auke dei samla offentlege utgiftene. Bakgrunnen er at noverande reglar for samordning mellom tenestepensjonar og folketrygda er kompliserte og vanskelege å oversjå for den einskilde, og at reglane av og til gjev uventa og urimelege utfall: samla pensjon kan bli svært låg eller uventa høg, eller delar av ei pensjon kan «samordnast bort». Utvalet har samanlikna løysingar i andre nordiske land, private tilpassingar i arbeidslivet og vurdert korleis etterlattepensjonar vert handsama. Hovudkonklusjonen peikar mot at ei overgang til rein nettopensjon krev grundige vurderingar av fordelingsverknader, rettsvern og samordningsproblem, og at det finst behov for tekniske forenklingar i dagens bruttoordningar for å auke gjennomsikt og administrativ enkelheit utan å endre samla budsjettmessig nivå.

Denne utgreiinga tek for seg korleis riksvegnettet i Noreg bør avgrensast og kva konsekvensar ei endra klassifisering vil få – både økonomisk og administrativt. Bakgrunnen er at vegfunksjonar og trafikkmønster har endra seg sidan den gjeldande inndelinga vart fastsett, og at det finst eit behov for å vurdere om fleire vegar bør overførast frå stat til fylke. Utvalet legg vekt på at riksvegane primært skal vere hovudtrafikkårer og vegar som bind større område saman. Det blir diskutert kriterium for klassifisering (t.d. folketal, alternativ rute, tilknyting til ferje, kai eller flyplass) og alternativ for omfang av nedklassifisering, med eit føreslege intervall på omlag 30–60 % av dagens riksveglengde. Utgreiinga peikar på behovet for parallelle økonomiske endringar, særleg i regelverket for statlege overføringar (vise til veglova/paragraf 23-område), for å sikre fylka ressursar til drift og vedlikehald. Vidare blir administrative verknader ved overføring av ansvar vurderte, inkludert krav til organisasjon, standardharmonisering mellom fylka og mogleg påverknad på sysselsetting i vegvesenet. Rapporten samanliknar òg løysingar i andre nordiske land for å hente innspel til effektiv ansvarsdeling.

Utgreiinga handsamar korleis tap ved betalingsoverføringar i nettbank bør fordelast mellom kunde og bank, med sikte på å auke sikkerheit og rettferd mellom partane. Ho tek utgangspunkt i at både feilbruk frå kunden og urettmessig misbruk frå tredjepartar skaper vanlege og repeterande risikoar for tap. For å møte desse utfordringane føreslår utgreiinga ein klar regelverkendring i finansavtalelova som definerer ansvarsfordeling i samband med nettbanktenester. Modellen byggjer i stor grad på prinsippa bak gjeldande reglar for betalingskort: hovudregelen er at kunden berre skal bære ein del av tapet (ein «egenandelsmodell»), noko som legg vekt på ei rimelig og balansert tapsfordeling. Samstundes opnar regelen for aukande ansvar for kunden ved grov uaktsomheit eller dårleg oppbevaring av brukarlegitimasjon, og i særskilde tilfelle for at kunden må bera heile tapet. Forslaget skal både verne kundar mot urettmessige tap og stimulere til aktsam og sikker bruk av nettbank, og er lagt fram som eit samla og einstemmig forslag frå utvalet.

NOU-en tek for seg at Noreg står ovanfor eit stort behov for å byggje ut og forsterke både sentral- og regionalnettet for å handtere auka elektrisitetsbehov frå elektrifisering, ny fornybar produksjon og endra forbruksmønster. Hovudutfordringa er at tid frå plan til drift er for lang, noko som skapar flaskehalsar, usikkerheit for næringsliv og forbrukarar, og høgare kostnader. Rapporten peikar på at ansvar og prosessar er fragmenterte, konsesjonsprosessen er kompleks og tidkrevjande, og at usikkerheit kring framtidig forbruk gjer investeringar vanskelege å planleggje samfunnsøkonomisk. Utvalet løftar fram behovet for meir førebyggjande og områdebasert planlegging, tydelegare rollefordeling mellom myndigheiter og netteigarar, betre prognosar og fleksibilitet i nettutforming. Det blir også vurdert endringar i tilknytningsplikta for å unngå uheldige insentiv og kostnadsfordelingar. Konklusjonen er at kombinert reform av regelverk, konsesjonsprosessar, planleggingsverktøy og økonomiske insentiv er nødvendig for å korte ned byggetida, sikre samfunnsøkonomisk prioritering og oppretthalde forsyningstryggleiken under stor usikkerheit.