Søk i NOU-arkivet

Kapittelet oppsummerer kunnskapen om vurdering og handtering av voldsrisiko blant personar med alvorleg psykisk liding, med vekt på schizofrenispekteret og tilknytta psykotiske tilstandar. Utgangspunktet er at psykiske lidingar er vanleg i befolkninga, men berre om lag halvparten med alvorlege lidingar får spesialistbehandling. Forskinga som vert referert, byggjer på pasientpopulasjonar og gir gruppenivåinnsikt meir enn presise prognosar for enkelttilfelle. Eit hovudpoeng er at voldsrisiko er dynamisk: ho er høgast rundt innlegging, under opphald og like etter utskriving, og fell gradvis til nivå lik allmennbefolkninga innan eitt år for mange pasientar. Dei som vert utøvande, rettar oftast vald mot nære omsorgspersonar i heimen. Risikofaktorar som aukar sannsynet for grov vald inkluderer aktiv psykotisk symptomatologi, rusavhengheit, tidleg åtferdsforstyrring, tidlegare ofringserfaringar, arrestasjon og økonomisk avhengdom av familie. Hyppigare kontakt med hjelpeapparatet verkar risikoreduserande. Kapittelet framhevar at målsettinga ikkje bør vere å predikere «kven som vil bli valdsmann», men å kartleggje og iverksetje handteringsstrategiar som til ei kvar tid minimerer den enkelte si gjentaksrisiko.

Denne NOU-en gir eit rammeverk for korleis offentlege tiltak kan utvidast og systematiserast for psykisk utviklingshemmede i yrkesaktiv alder. Utgreiinga drøftar både behovet for aktivitetstiltak med terapeutisk og trivselspreget karakter og meir retta sysselsettingstiltak med sikte på arbeid eller vernede arbeidsplassar. Rapporten legg vekt på ei strukturering i nivå (aktivitet, særskilde tiltak for svakstilte, verna verksemder, verna arbeid i ordinært arbeidsliv og ordinært arbeid) og peiker på behovet for ei femårs forsøksperiode for utbygging av verna arbeid under Arbeids- og kommunaldepartementet, medan Sosialdepartementet skal utvikle aktivitetstilbod. Utgreiinga tek også opp prinsipielle spørsmål som integrasjon versus segregasjon, arbeidsoppgåvenes organisering, vern mot marknadssvingingar og korleis interessene til målgruppa skal ivaretakast (fagforeiningar, frivillige organisasjonar, eigenrepresentasjon). Vidare peikar den på manglande konkretisering av tiltak i tidlegare politikk og gir forslag til konkrete nivådelte tiltak, administrative avklaringar og økonomiske berekningar for gjennomføring over fem år. Hovudmål er å auke tilgjengelege sysselsettingsmoglegheiter samtidig som kvalitet, opplæring og sosial integrering blir sikra.

Utgreiinga tar for seg mål og retningslinjer for vidare utbygging av omsorgstilbodet for psykisk utviklingshemma i Noreg, sett i lys av samfunnsmessige endringar og nye faglege perspektiv på 1970-talet. Ho adresserer eit breitt problemfelt: manglande planlegging, ulik organisering mellom institusjonstypar, skule- og helsetenester som ikkje alltid er samordna, og presset på familiar som skal bere omsorgsansvaret. Rapporten framhevar behovet for ein heilskapleg politikk som legg vekt på tidleg diagnostikk, førebygging, opplæring og tilpassa bu- og tilretteleggingsformer framfor einsidig institusjonsplassering. Sentrale konklusjonar peikar på at framtidig omsorg må byggje på desentralisering, integrerte botilbod, meir føreseielege økonomiske stønadsordningar og betre tverrfagleg samarbeid mellom helsevesen, skole og sosialteneste. Det leggast vekt på tilpassa bemanning, utdanning og lønns- og statusheving for personell, samt meir forskning og frivillig innsats. Rapporten tek òg opp rettslege og strafferettslege problemstillingar, utfordringar i distrikta, og internatspørsmål — med krav om klare indikasjonar for når sentrale institusjonar er aktuelle. Målet er ei meir menneskeleg, fagleg og samfunnsøkonomisk berekraftig omsorg der den einskilde si trivsel, læring og deltaking står sentralt.

Denne NOU-en granskar behovet for ein ny og samla lovregulering av psykisk helsevern der behandling kan skje utan pasienten sitt samtykke. Utvalet tek utgangspunkt i ei brei samfunnsdebatt om rettstryggleik, pasientrettar og fagleg ansvar i psykiatrien, og peikar på auka krav til kontroll og klare reglar når friheit og sjølvbestemming må vike for omsyn til helse eller tryggleik. Rapporten skildrar dagens praksis, faglege grunnlag for bruk av tvang, særleg utfordringar knytte til eldre med demens, rusmiddelrelaterte problem, og barn og unge. Ho viser til internasjonale rettsstandardar og menneske-rettslege og etiske prinsipp som må prege leiing av tvangsbruk. Konklusjonen er at det trengst ei moderne lov som presiserer vilkår for innleggelse, behandling og bruk av tvangsmiddel, styrkar klage- og kontrollordningar og skapar klarare saksbehandlingsreglar. Samstundes peikar utvalet på at lovverk ikkje åleine løyser manglande kapasiteter; det krevst styrking av tenestetilbodet, tverrfagleg kompetanse og økonomiske ressursar for å redusere omfanget av tvang og betre verne pasientane si rettstryggleik.

Denne utredninga kartlegg eit akutt kompetanseproblem i omsorga for personar med psykisk utviklingshemming etter ansvarsoverføringa frå stat til kommune. Reformen gir moglegheiter for betre levekår og auka deltaking, men krev samstundes ei ny profesjonalitet for å hindre at kommunane utviklar ny særomsorg. Kartleggingane som ligg til grunn viser eit stort rekrutteringsbehov og at ein stor del av dagens personale er utan høgare utdanning. Arbeidsgruppa plasserer hovudfokus på førstelinjen i kommunen, men peikar òg på at 2.- og 3.-linjetenester må styrkast for å støtte opp under lokal praksis. Utdanningssystemet og studieorganisasjonar blir løfta fram som sentrale inngangar for både etter- og vidareutdanning. Grunna kort tidsfrist har utvalet prioritert tiltak som gir rask auka kapasitet, samstundes som det legg vekt på at kompetanse ikkje berre er fagkunnskap, men òg haldningar, etikk og ideologisk forankring. Rapporten argumenterer for ei kombinasjon av kvantitative tiltak (fleire årsverk, opptak) og kvalitetsløft (leiing, veiledning, kompetansesentra og undervisningsinnhald) for å realisere reformens mål om deltaking og likeverd for brukarane.

Denne NOU-en kartleggjer tilstanden for personar med psykisk utviklingshemming og vurderer Helsevernet for psykisk utviklingshemma (HVPU) med særleg vekt på rettstryggleik, omsorgsinnhald og organisering. Rapporten tek utgangspunkt i sterk kritikk og medieoppslag om overgrep i sentralinstitusjonar, og peikar på at framtidig god omsorg krev normaliserande løysingar, styrkt informasjon og kompetanse, samt eit lokalt forankra ansvar. Utvalet argumenterer for å leggje hovudansvaret til kommunane for å fremje integrering og lokalmiljøløysingar, men understrekar at dette krev styrte overgangsordningar, ekstra ressursar og klare rettslege og administrative garantiar. Rettssikkerleik ved bruk av tvang, vern om borett, regulering av økonomiske rettar og tilsynsordningar vert framheva som sentrale problemfelt som må reglsettest og følgjast opp med både nasjonale retningslinjer og lokale kontrollmekanismar. Økonomi, personell, opplæring og tidsperspektiv for avvikling er vurdert med konkrete forslag til overgangsfinansiering og organisasjonsendringar for å sikre at brukarar ikkje mister rettar eller omsorgskvalitet i omstillinga.