Søk i NOU-arkivet

NOU 1992:16 tek for seg korleis rettssystemet og det offentlege støttenettet kan betre stillinga til fornærma i straffesaker, særleg ved vald og sedeligheitsbrot. Utgreiinga peikar på at offer ofte vert utsette for fysisk og psykisk skade, økonomiske tap og praktiske problem ved oppgjer med forsikringar, trygd og erstatningskrav. Samstundes står norsk prosessrett tradisjonelt med lovbrotaren i sentrum, og fornærma spelar ei perifer rolle. Rapporten vurderer både prosessuelle tiltak — slik at rettssaka vert meir skånsam, betre informasjon og større moglegheit for deltaking gjennom advokat — og kompensasjonsordningar, inkludert statleg erstatning og reglar for inndriving av erstatningskrav. Vidare drøftar den behovet for besøksforbod uavhengig av pågåande straffesak, betre politirutinar ved møte med offer, og offentlege støtte- og helsetilbod som krisesenter, krisetelefonar og spesialtenester for seksualfornærma og eldre. Utvalgets hovudkonklusjon er at dei etablerte tilboda og fleire reformer dei siste åra er viktige, men at stillinga til fornærma må styrkast ytterlegare gjennom lovendringar, rettshjelpsutviding og organisatoriske tiltak for å gjere både prosess og oppfølging meir offerorientert.