Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg ei samla revisjon av norsk våpenlovgiving med mål om å tilpasse regelverket til endra samfunnsforhold, teknologisk utvikling og kriminalitetsutfordringar. Bakgrunnen er ei gamal lov frå 1961 som i løpet av åra er supplert av forskrifter og rundskriv, noko som har gjort regelverket uoversiktleg. Utvalet avgrensar arbeidet til sivile skytevåpen og legg sterk vekt på førebyggjande og tryggleiksskapande tiltak som kan redusere ulovleg våpenbruk og styrke kontrollen med private våpen. Samstundes skal løyndoms- og kulturhistoriske verdiar knytt til jakt, sportsskyting og samlingar takast vare på. Sentral problemstilling er korleis ein kan formulere ein lov som er teknologiuavhengig, men likevel konkret nok i materielle spørsmål som forbod, ervervsvilkår, oppbevaring, transport, registrering, handtering ved dødsfall eller sjukdom, samt avhending og tilbakekall. Utvalet peikar på behovet for betre samarbeid mellom politi og helsevesen, vurdering av samlivspartners rolle ved tillatelse, samt kontroll av våpenhandlarar og tilvirkarar. Økonomiske og administrative konsekvensar av forslag skal utgreiast, og minst eitt forslag skal byggje på uendra ressursbruk.

Utgreiinga drøftar utviklinga og fallhøva til A/S Kongsberg Våpenfabrikk (KV). Saka handlar om eit statleg industriselskap som tidleg vart teknologitett knytt til Forsvarets forskingsmiljø, utvikla avanserte produkt innan servomekanikk og elektronikk, og vaks frå omsetnad kring 200 mill. kroner i 1969 til toppåret 1985 med om lag 2,4 mrd. kroner. Samstundes endra KV seg frå militær leverandør til ei sivil og eksportretta verksemd. Rapporten peikar på sviktande økonomistyring, for dårleg budsjettdisiplin, uklare rollar mellom styre, bedriftsforsamling og departementet, og problem knytte til store, kapitalkrevjande forskings- og utviklingsprosjekt (særleg gassturbinprosjekta). Frå 1987 og fram til tvangsakkord i 1988 kjem det fram alvorlege likviditets- og refinansieringsproblem. Industridepartementet og statlege støtteordningar fekk kritiske merknader for manglande oppfølging og uryddig bruk av midlar i høve til regelverk. Utgreiinga legg vekt på behovet for klarare forvaltingsprinsipp, sterkare økonomisk kontroll og betre rolleavklaring mellom statlege eigarar og selskapets leiing for å unngå tilsvarande systemsvikt i framtida.

Utgreiinga vurderer korleis Statens petroleumsfond (Statens pensjonsfond – utland) kan forvaltast etter begrunna etiske omsyn utan å svekke fondets hovudoppgåve: langsiktig, bærekraftig avkastning. Bakgrunnen er offentleg og politisk etterspurnad etter reglar for kva fondet kan investere i, og korleis det skal påverke selskapspraksis internasjonalt. Rapporten legg vekt på at etisk forvaltning må byggje på både allmenne folkerettslege retningsliner (menneskerettar, ILO, OECD), frivillige standardar (Global Compact, GRI) og praktiske verktøy som eigarskapsutøving, negativ filtrering/uttrekk og dialog. Utvalet framhevar at fondets storleik gir påverknadspotensial, men også at ei moralsk arbeidsdeling mot andre aktørar og internasjonale reguleringar er nødvendig. Vidare peikar rapporten på behovet for klåre kriterium, transparente prosessar og løpande evaluering av tiltak sin effekt. Konklusjonen er ei tredelt strategi: aktivt eigarskap for å fremje betre praksis, utelukkingsreglar mot særskilt skadelege aktivitetar, og bruk av internasjonale normer og rapporteringsstandardar som fagleg grunnlag. Rapporten tilrår òg administrative løysingar for å balansere etikk og finansiell måloppnåing, og legg fram konkrete forslag til retningslinjer og handlingsreglar for forvaltninga.