Søk i NOU-arkivet

Langtidsplanen skisserer Televerkets strategiske utfordringar ved inngangen til 1980-åra: aukande etterspurnad etter teletenester, rask teknologisk endring og press på kapasitet og investeringar. Rapporten peikar på store ventelister for telefonabonnentar, aldrande sentralutstyr, forsinkingar i leveransar av automatiseringsutstyr og knappheit på fagarbeidarar som samla svekkjer evna til å levere tenester i tide. Samstundes blir nye tenester (telefax, teletex, teledata, personsøking, kabelfjernsyn, konferansefjernsyn og bildetelefon) vurderte som vekstområde som krev planlagd utbygging og samordna politikk. Planen framhevar kontaktflater mot overordna styresmakter, næringsliv, brukarar, leverandørar og internasjonale organ, og understrekar behovet for både auka investeringsrammer og tiltak for produktivitetsauke. Hovudkonklusjonen er at Televerket må modernisere nett og sentralanlegg, styrke innkjøps- og leverandørsamarbeid, betre rekruttering og opplæring, og føre ei økonomisk og organisatorisk politikk som gir rom for rask gjennomføring av automatisering og nye tenester — samtidig som sosiale konsekvensar for tilsett personalhandterast.

Denne NOU-en gjennomgår behovet for og organiseringa av velferdstiltak for ungdom under utdanning. Utredninga kartlegg eksisterande ordningar (studentsamskipnader, elevsamskipnader, fylkeskommunale tiltak og lokale ordningar), vurderer tilstanden innan bustad, kantinedrift, helsetenester, barnehagar og andre velferdsfunksjonar, og legg fram forslag til lovverk og organisasjonsmodell. Samfunnsutfordringa som adresserast er at auka tal i ulike elev- og studentgrupper skapar lokale ubalanse mellom behov og tilbod, særleg når det gjeld borteboarbustader, tilgjengelege helsetenester og koordinering mellom stat og fylke. Utvalet peikar på at fragmenterte ordningar gir ulik kvalitet og dekning mellom fylka, og at finansierings- og styringsstrukturane må klargjerast for å sikre likeartet velferdstilbod. Hovudkonklusjonen er at velferdstiltaka bør organiserast gjennom lovfesta, fylkesdekte elev- og studentsamskipnader med klart definerte oppgåver, fast finansieringsdeling mellom stat og fylke, og heimel for studentdemokratiske organ (elev- og studentting). Forslaga omfattar òg standardiserte reglement, krav til revisjon og kontroll, og konkrete kostnads- og investeringsanslag fordelt på fylke for gjennomføring.

Utgreiinga tek for seg behovet for og organiseringa av utdanningsboligar i Noreg på 1960–70‑talet. Ho plasserer problemet i eit etterkrigsbyggjeprogram der staten, Husbanken, kommunar og studentsamskipnader har delt ansvar for å skaffe hybelkapasitet og finansiering. Hovudutfordringane er raskt aukande tal studentar og elevar, manglande byggeklare tomter i vertskommunar og at studentsamskipnadene ikkje åleine maktar å finansiere det nødvendige utbyggingsomfanget. Som følgje vart det i 1960‑åra vedteke eit ambisiøst program på om lag 11 000 hybelenheter, med finansiering gjennom 50 % statstilskot og 50 % lån frå Husbanken. Mellom 1961 og 1969 vart det over statsbudsjettet bevilga kr 102 100 000, som gav om lag 8 300 hybelenheter; attståande behov var særleg stort i Oslo og Trondheim. Rapporten drøftar også standardkrav, kostnadsrammer og fordelingsprinsipp, og peikar på at både tomteforsyning, normering og føresegnsmessige kostnadsgrenser må reviderast for å nå måla. Utvalet legg fram forslag til endra finansieringsordningar, klargjering av ansvar mellom stat, fylke og kommune, og styrking av studentsamskipnadenes rolle for reising og drift av utdanningsboligar.

Denne utgreiinga tek for seg utfordringane knytte til transport av skoleelevar mellom heim og skule i Noreg, særleg korleis ansvar, administrasjon og tilskot er fordelt mellom ulike forvaltingsnivå. Ho peikar på at dagens løysing, med kommunalt ansvar for grunnskole og fylkeskommunalt ansvar for vidaregåande skule og statlege tilskot først og fremst til grunnskoleskyss, ikkje alltid gir god samordning eller økonomisk rasjonalitet. Problemstillingane omfattar manglande koordinering mellom skoleskyss og ordinære ruter, svak forhandlingsposisjon i mange kommunar overfor ruteselskap, og eit tilskottsopplegg som kan gi utilsikta insentiv for kostnadsauke. Utgreiinga vurderer fleire alternative løysingar og peikar mot å forenkle tilskottsordninga ved å innarbeide skyssmidlar i rammetilskot til fylkeskommunane, samt å sjå skoleskyssen i samanheng med lokal rutedrift. Siktemålet er betre samordning, sterkare fagleg og administrativ kapasitet på planlegging og forhandlingar, og økonomisk meir rasjonelle løysingar som også tek omsyn til lokale variantar i skysskostnader. Rapporten legg fram konkrete forslag til organisering, finansieringsmodellar og nødvendige regelverksendringar for å betre samspelet mellom kommunar, fylke og stat og for å oppnå meir effektiv skyssdrift.

Utgreiinga vurderer behovet for utfyllande forskrifter knytt til lov om tilskot til private skolar. Ho tek utgangspunkt i lovens opne paragrafar og spør om nærare reglar innan område som skoledrifta, leiing og styre, tilsetjingar, elevrettar, godkjenning og offentlege tilskot. Problemstillingane heng saman med at private skolar står i ulike forhold til offentleg skuleverk — nokre har parallellar og følgjer stort sett same reglar, andre har særpreg som krev spesifikk regulering (t.d. frilynte og norske grunnskolar i utlandet). Utvalet har innhenta høyringssyn frå lærarorganisasjonar, private skolar og eigarorganisasjonar, hatt møte med Steiner-skular og besøkt skolar regionalt og i utlandet for å kartleggje praksis og økonomi. Hovudkonklusjonen er at det finst eit behov for målretta, avgrensa og føreseielege forskrifter på utvalde område — særleg reglar om tilskottsfordeling (tilskottsreglar), godkjenning, definisjonar og tilsyn — medan mange praktiske spørsmål kan løysast ved å vise til reglar frå offentleg skuleverk der samsvar ligg føre. Forskriftene må utformast slik at dei ikkje påfører ekstra økonomiske byrder utover gjeldande kostnadsrammer.