Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga kartlegg manglande, offentlege planar for fag- og sikkerheitsopplæring av personell på faste produksjonsanlegg på norsk sokkel og legg fram heilskaplege forslag for å dekke behovet. Ho tek for seg grunnleggjande og vidaregåande sikkerheitsopplæring (livbåtførar, brannlag, førstehjelp, repetisjon), krav til trenings- og øvingssenter, samt normer og stillingsmodellar for fleire faggrupper: vernepersonell, elektro-drift, driftspersonell, produksjonsbore- og brønnpersonell og vedlikehald. Utgreiinga peikar på store variasjonar i noverande praksis hos operatørar, entreprenørar og bemanningsselskap og viser til internasjonale løysingar som samanlikningsgrunnlag. Ho framhevar også behovet for praktisk øving, lærarkompetanse, kvantifisering av opplæringsbehov, og økonomiske overslag for etablering av sentra. Hovudmålet er å sikre personleg og allmenn tryggleik, standardisere kompetansekrav, gje eit rekrutteringsgrunnlag og samordne land- og sokkelbasert utdanning. Forslaga omfattar konkrete fagplanar, praksis- og karrierenormer, forslag til gjennomføring og administrativ samordning mellom aktørar for å redusere risiko og auke driftstryggleiken på plattformane.

Denne utgreiinga vurderer kulturminneverdiane i 60 vassdrag som er midlertidig verna fram til 1985. Målet er å dokumentere og prioritere vassdrag ut frå kulturhistoriske verdiar med tanke på mogleg framtidig regulering og kraftutbygging. Arbeidet byggjer på omfattande feltregistreringar utført av regionale arkeologiske institusjonar, samisk-etnografiske og kulturhistoriske avdelingar, med om lag 2 800 dagsverk i eit samla nedbørfelt på kring 30 000 km2. Rapporten omfattar automatisk freda forn- og mellomalderminne, eldre samiske kulturminne (>100 år) og faste minne frå nyare tid (vanleg grense kring 1920). Styringsgruppa presenterer ei todelt verdisetting: inndeling i fire verneklassar (særleg høg, høg, middels, låg) og ei sluttprioritering innan fire landsdelar for å sikre geografisk fordeling. Rapporten peikar på kva slags skadar reguleringsinngrep typisk fører til, kva typar kulturminne som er mest sårbare, og at materialet ikkje utan vidare kan nyttast som einskildvedtak ved konsesjonssaker. Konklusjonen er ei rangering av vassdraga etter kulturhistorisk verdi og ei rekke anbefalingar for vidare forvalting, rettsvern og vidare undersøkingar.