Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek mål av seg å gjere folketrygdlovverket meir forståeleg og enklare å praktisere. Ho peikar på at folketrygda er ei grunnstein i velferdsstaten — om lag ein fjerdedel av befolkninga får trygdeytelser, og folketrygdens budsjett svarar om lag til halvparten av det ordinære statsbudsjettet — men at regelverket er spreidd, tungt og rettssikkerheitsmessig problematisk. Målet har vore ei ny, systematisk og lett navigerbar lovtekst: viktige forskriftsreglar er innarbeidde i lova, administrative detaljar og redundante saksbehandlingsreglar er reduserte, og mykje henvisningslogikk er bytt ut med gjentakande, klåre reglar der det er nyttig. Språket er forenkla, med konsekvent terminologi (t.d. «inntektsevne» i staden for «ervervsevne») og eit eige definisjonskapittel. Utvalet forandrar i liten grad kven som har rett til ytelser eller ytingsnivået, men sløyfar enkelte unntak og alternative berekningsmetodar for å oppnå enkelheit utan vesentlege nettoøkonomiske konsekvensar. Særlige tema er forslag om å plassere yrkesskadebestemmelsar sida om sida for enkel uttak, og å overføre reglar om reduksjon ved institusjonsopphald til helse- og omsorgslovgivinga. Utvalet tilrår ein heilskapleg høyrings- og gjennomføringsprosess og advarar mot å blande reelle politiske endringar inn i forenklingsarbeidet.

Utgreiinga tek føre seg korleis EU-direktivet om betre handheving av offentlege anskaffingar (2007/66/EF) bør gjennomførast i norsk rett. Ho adresserer eit praktisk problem: manglande eller uklare klagemekanismer og reaksjonsmiddel har svekt rettstryggleiken for leverandørar og reduserte effektivitetsgevinstar i offentlege anskaffingar. Målet er å sikre at leverandørar får reell tilgang til effektiv klageavgjerd og at oppdragsgivarar får tydelege reglar å arbeide etter, samstundes som samfunnsøkonomiske kostnader vert avvega. Utvalet føreslår konkrete endringar i lov og forskrift, m.a. krav om ei tidfesta karensperiode før kontraktssentering, nye sanksjonar (heimel for å setje kontraktar utan virkning, bot og avkorting), klagefristar og prosedyrar for suspensjon og fullbyrding, samt avgrensing av verkingsområde for reglane. Det blir drøfta to handhevelsesmodellar: domstolsløysing og nemndsløysing, og utgreiinga vurderer administrative og økonomiske konsekvensar ved ulike løysingar. Fleirtalet og eit mindretal har ulike prioriteringar på nokre punkt, men det er semje om behovet for oppdaterte reglar for å samsvare med EØS-forpliktingar og styrke rettstryggleiken i anskaffelsesprosessar.