Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga kartlegg Kommunaldepartementets saksområde med sikte på å overføre arbeidsoppgåver frå sentralstyresmaktene til fylkesnivået eller fylkeskommunane. Bakgrunnen er eit mål om meir desentralisering og demokratisering samstundes som administrasjonen skal vere praktisk og effektiv. Utgreiinga gjennomgår kva oppgåver som eigna seg for delegasjon, kva som må liggje att på sentralt nivå, og korleis funksjonsfordelinga kan endrast utan å svekke rettstryggleik og nasjonale mål. Rapporten peikar på at mange administrative og budsjettmessige fellesoppgåver (t.d. nasjonalbudsjett, beredskap, Husbankoppgåver) bør liggje sentralt, medan konkrete forvaltningsoppgåver på fylkesplan kan overførast eller få delegert avgjerdsmynde. Byggesaksforvaltning og branninspeksjon er delvis delegert i dag (t.d. fylkesmannens dispensasjonsmynde etter bygningslova), og fleire slike oppgåver kan vurderast for vidare delegasjon. Samstundes vert det peikt på behovet for klar avgrensing av delegert mynde, kompetanse- og ressurskrav i fylka, og at enkelte einskildvedtak som inneber ekspropriasjonsliknande disposisjonar bør liggje sentralt. Utgreiinga gir konkrete tilrådingar om kva som bør haldast på departementsnivå, kva som kan delegerast til fylkesmenn og fylkeskommunar, og krav til administrativ røynsle og økonomisk kompensasjon ved overføring av oppgåver.

Delutgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å gjere samferdselsforvaltninga meir desentralisert, demokratisk og effektiv. Ho peikar på at mange oppgåver i veg-, trafikk-, luftfarts- og kollektivsektoren i praksis krev lokal kunnskap og styring, og at dagens oppgavedeling mellom stat, fylke og kommune er kompleks og byr på tungvinte finansieringsordningar. Sentrale utfordringar er uklare ansvarsforhold, omfattande statlege tilskotsordningar med administrativt arbeid og manglande samanheng mellom det politiske ansvaret og finansieringsansvaret. Delutgreiinga konkluderer med at ei rekkje administrative og operative oppgåver bør overførast frå staten til fylkeskommunane, men at slike overføringar må følgjast av tilsvarande overføringar av utgiftsdekning og skatteinntekter slik at fylka kan utføre oppgåvene forsvarleg. Forslaga omfattar også meir delegering til lokale organ, forenkling av utgiftsdeling og avvikling av kompliserte tilskotsordningar. Målet er betre lokal styring, mindre byråkrati, meir demokratisk ansvar og økonomisk klarleik; samstundes må sentrale nasjonale funksjonar innan stamvegar, nasjonal beredskap og strategisk infrastruktur liggje att på statleg nivå.

Utgreiinga vurderer behovet for utfyllande forskrifter knytt til lov om tilskot til private skolar. Ho tek utgangspunkt i lovens opne paragrafar og spør om nærare reglar innan område som skoledrifta, leiing og styre, tilsetjingar, elevrettar, godkjenning og offentlege tilskot. Problemstillingane heng saman med at private skolar står i ulike forhold til offentleg skuleverk — nokre har parallellar og følgjer stort sett same reglar, andre har særpreg som krev spesifikk regulering (t.d. frilynte og norske grunnskolar i utlandet). Utvalet har innhenta høyringssyn frå lærarorganisasjonar, private skolar og eigarorganisasjonar, hatt møte med Steiner-skular og besøkt skolar regionalt og i utlandet for å kartleggje praksis og økonomi. Hovudkonklusjonen er at det finst eit behov for målretta, avgrensa og føreseielege forskrifter på utvalde område — særleg reglar om tilskottsfordeling (tilskottsreglar), godkjenning, definisjonar og tilsyn — medan mange praktiske spørsmål kan løysast ved å vise til reglar frå offentleg skuleverk der samsvar ligg føre. Forskriftene må utformast slik at dei ikkje påfører ekstra økonomiske byrder utover gjeldande kostnadsrammer.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

Denne delutredninga vurderer funksjonsfordeling og administrasjonsordningar knytt til Industridepartementet med sikte på auka effektivitet, betre samordning og meir desentralisert styring. Ho tek utgangspunkt i eit komplekst fagfelt der departementet handsamar alt frå industripolitikk, forsking og teknologioverføring til konsesjonar, statsføretak, kredittinstrument og regional bedriftsrettleiing. Samfunnsutfordringa er dobbelt: korleis kombinere nasjonale mål om industripolitikk, forskings- og innovasjonsløft med behovet for rask, lokalt tilpassa verkemiddelbruk; og korleis unngå overlapp og byråkratisk fragmentering mellom ei rekkje offentlege organ og fond. Utgreiinga konkluderer med at strukturane i 1981 er prega av fleire særorgan og fond med delvis overlappande mandat, manglande samordning mellom kreditt- og veiledningstiltak, og behov for klarare rollefordeling mellom sentraladministrasjon, fylke og lokale instansar. Samstundes peikar den på sterke faglege ressursar innan standardisering, patentrådgiving, teknologisk rådgjeving og forskingsstøtte som grunnlag for betre måloppnåing dersom funksjonane blir konsoliderte og administrativt forenkla.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.