Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga drøftar innføring av krav om internkontroll som ein sentral del av ei samla strategi for å betre arbeidsmiljø og sikkerheit i norske verksemder. Ho tek utgangspunkt i at tradisjonelle direktive og regelstyrte tilsyn ikkje åleine har gitt ønskjeverdig risiko‑reduksjon eller systematisk eigarstyring av helse, miljø og sikkerheit. Samfunnsutfordringa er å skape eit forvaltningsopplegg som legg ansvar og oppgåver til arbeidsgivar/linjeleiing, sikrar arbeidstakarinnflyting, og samordnar offentlege tilsyn på ein effektiv måte. Utvalet peikar på at internkontroll må innehalde systematiske kartleggingar, ansvarsplassering, opplæring, dokumentasjon og løpande oppfølging, og at tilsynsmetodane frå staten må endrast frå detaljkontroll til vurdering av system og etterleving. Vidare vurderer utgreiinga konsekvensar for rettsleg ansvar, kapasitetskrav i både verksemdene og tilsynsorgana, økonomiske følgjer og nødvendigheita av ein enkel og oversiktleg regelverkstruktur. Konklusjonen er at generelle krav om internkontroll, kombinerte med omarbeidde tilsynsrutinar og koordinering mellom styresmakter, vil styrkje både førebygging og handtering av uønskt risiko utan å svekkje det offentlege ansvaret for kontroll og rettstryggleik.

Utgreiinga tek føre seg sikkerheits- og distribusjonsproblem knytte til oljehamna på Sjursøya og transport av brannfarlige væsker i Østlandsområdet. Ho er fødd ut av offentleg og fagleg bekymring for risiko ved tankbiltransportar og plassering av lagring i nærleiken av tettbygde område. Målet er å vurdere omfanget av risiko ved eksisterande distribusjon, foreslå alternative løysingar med omsyn til tryggleik, miljø og økonomi, og kartleggje korleis forsyninga til regionen kan sikrast ved kortare eller lengre driftstopp på anlegget. Rapporten skildrar òg gjeldande regelverk og tilsynsroller, vurderer relevans for andre tilsvarande anlegg, og legg vekt på at tiltak må vurderast administrativt og økonomisk i tråd med statleg rettleiiing. Samla peikar utgreiinga på at hovudproblema ligg i distribusjonsmønsteret (særleg tankbiltrafikk), nærleik til byområde, og behovet for robuste alternativ og beredskap for å sikre forsyning og redusere uønskt risiko.

Utgreiinga tek for seg korleis arbeidsmiljølova kan nyttast i petroleumsverksemd på kontinentalsokkelen, kva tilpassingar som må til, og korleis kontrollen med arbeidsmiljøet bør organiserast. Ho skildrar ei samansett utfordring: teknisk og organisatorisk særpreg ved faste og mobile installasjonar, behovet for særskilde reglar ved dykking, og krav om likeverdig vern uavhengig av om verksemda blir regulert etter arbeidsmiljølova eller sjøfartslovgivinga. Hovudtilrådinga er å utarbeide forskrifter om unntak og tilpasningsreglar slik at arbeidsmiljølovas prinsipp blir ivareteke, samtidig som praktiske og sikkerheitsmessige omsyn på sokkelen blir teke med. For faste innretningar bør arbeidsmiljølova gjelde i stort, medan mobile innretningar i større grad bør regulerast etter sjøfartsregelverket, med harmoniserte krav mellom regimea. Utvalet går inn for at kontrollordningar blir vidareutgreidde, men viser til at administrative og økonomiske konsekvensar må vurderast nærare etter at arbeidet med administrativ struktur i industridepartementet er avklart. Utgreiinga legg vekt på at reglar skal vere så samkjørte at arbeidsmiljøet blir like godt uavhengig av rettslege heimlar, og på at dykking krev særskilt behandling.

Denne delutgreiinga vurderer korleis norsk arbeidsmiljølov bør nyttast for petroleumsverksemd på kontinentalsokkelen, og peikar på kva offentlege organ som bør ha kontrollansvar. Ho adresserer rettslege og praktiske spørsmål knytt til jurisdiksjon, skilnaden mellom faste plattformar og mobile innretningar (borefartøyar, andre fartøy), og internasjonale tilnærmingar. Utvalet legg fram hovudlinjene for eit lovmessig rammeverk og organisatorisk kontrollopplegg, men held fleire spørsmål opne til delutgreiing II — særleg dei økonomiske og administrative konsekvensane av forslagene. Rapporten viser at det finst særskilde sikkerheitsforskrifter, men at samordning, tydeleg ansvarsplassering og tilpassing av arbeidsmiljøreglar til offshorevilkåra er naudsynt. Det er også behov for reglar for kortvarige verksemder, rørleidningar og dykking, og for å handtere utanlandske fartøy på norsk sokkel. Attachments og mottatt korrespondanse (bl.a. frå næringsaktørar) dokumenterer praktiske problemstillingar og ønskje om klarheit. Utvalet føreslår at Arbeidsmiljølovens prinsipp i størst mogleg grad skal gjelde, med særskilde tilpassingar der nødvendig, og at ein sentralisert, fagleg sterk kontrollfunksjon blir etablert for å sikre ein einskapleg og effektiv handsaming av arbeidsmiljøspørsmål offshore.

Utgreiinga tek for seg om regelverket for erstatning ved yrkesskadar er i samsvar med ytingane i yrkesskadetrygden som no er inkorporert i folketrygdlova (§ 11–12). Ho byggjer på eit mandat om å vurdere om trygda gir likeverdige økonomiske rettar som alminneleg erstatningsrett, og om eventuelle endringar bør skje ved å styrkje trygdytelsane eller ved å endre erstatningsreglane. Rapporten peikar på sentrale historiske kjensgjerningar: overgangen frå eit feilansvarleg arbeidsgivaransvar til eit system prega av kollektiv ulykkesforsikring og sosial trygging, og korleis industrialiseringa gjorde personleg ansvar uheldig for både arbeidsgjevarar og arbeidstakarar. Tidlegare forslag føreslo eit grunnprinsipp om ein offentleg ulykkesforsikring med ytingar uavhengig av skuld (unntatt forsetnad), med standardiserte satsar (til dømes full invaliditet svarande til 60 % av inntekt opp til ein viss grense, og etterlattepensjonar kring 20 % for gjenlevande ektefelle). Utvalet avgrensar arbeidet til vurderingar knytt til § 11–12 i folketrygdlova, og legg vekt på å greie ut kostnadskonsekvensar for arbeidsgjevarar/arbeidstakarar samt premieomfang ved eventuell ansvarsforsikring. Rapporten peikar vidare på behov for klårare reglar om arbeidsgivaransvar (husbondsansvar), rettstryggleik for skadelidne og rasjonell finansiering av erstatningsordningar.