Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga legg fram ei samla vurdering av reglar og praksis som skal sikre frie og hemmelige val i Noreg. Bakgrunnen er at dagens regelverk er spreidd og delvis utdatert, noko som skaper ulik praksis mellom kommunar og svekkar rettstryggleiken for veljarane. Utgreiinga peikar på fleire samfunnsutfordringar: praktiske hinder for hemmelegheita ved stemmegjeving, dårleg tilgjenge i fleire vallokaler, auka bruk av førehands- og utanlandsstemming, og manglande samsvar mellom digitaliseringsmoglegheiter og kravet til integritet. Hovudkonklusjonen er at Noreg treng ei ny, samla valglov som klargjer roller og ansvar, styrkjer vern mot påverknad og feil, og legg til rette for trygg modernisering utan å gå på helsa laus for hemmelegheita. Utvalet tilrår tydelege reglar for assistanse og val ved heimar, standardiserte rutinar og opplæring i kommunane, betre informasjon til veljarar, samt eit føre-var-prinsipp ved innføring av digitale løysingar. Samla skal tiltakene auke tilliten til valhandsaminga og jamne ut praktisk ulikskap mellom valstader.

Denne utredninga kartlegg eit akutt kompetanseproblem i omsorga for personar med psykisk utviklingshemming etter ansvarsoverføringa frå stat til kommune. Reformen gir moglegheiter for betre levekår og auka deltaking, men krev samstundes ei ny profesjonalitet for å hindre at kommunane utviklar ny særomsorg. Kartleggingane som ligg til grunn viser eit stort rekrutteringsbehov og at ein stor del av dagens personale er utan høgare utdanning. Arbeidsgruppa plasserer hovudfokus på førstelinjen i kommunen, men peikar òg på at 2.- og 3.-linjetenester må styrkast for å støtte opp under lokal praksis. Utdanningssystemet og studieorganisasjonar blir løfta fram som sentrale inngangar for både etter- og vidareutdanning. Grunna kort tidsfrist har utvalet prioritert tiltak som gir rask auka kapasitet, samstundes som det legg vekt på at kompetanse ikkje berre er fagkunnskap, men òg haldningar, etikk og ideologisk forankring. Rapporten argumenterer for ei kombinasjon av kvantitative tiltak (fleire årsverk, opptak) og kvalitetsløft (leiing, veiledning, kompetansesentra og undervisningsinnhald) for å realisere reformens mål om deltaking og likeverd for brukarane.

Denne NOU-en gjennomgår behovet for og rammene kring kontroll av Noregs etterreknings-, overvakings- og tryggingstenester (EOS). Utgreiinga tek utgangspunkt i at tenestene har særtrekk som høgt graderingsnivå, sterke hemmeleghaldskulturar, samverknad med sivile aktørar og potensielt inngrep i personvern og rettstryggleik. Dokumentet kartlegg historiikk, organisasjon og heimelsforhold: O-tenesta er i stor grad regulert i politilovverket, medan E- og S-tenestene manglar eksplisitt lovheimel utover grunnlova og instruksar. Tidlegare kontrollordningar har vore regjeringa sitt regjeringsoppnemnde kontrollutval, men denne har hatt avgrensa ressursar og ordningar for større og komplekse saker. Kommisjonen drøftar internasjonale erfaringar og EMK-relevante problemstillingar, og peiker på at kontroll bør vere parlamentarisk forankra, men samtidig avgrensa i rolle (kontroll, ikkje avgjerande myndigheit). Rapporten legg vekt på tydelege mandat, avgrensingar mellom styresmakter, nødvendig ressurs- og kontorstøtte, handtering av graderte saker og krav til openheit og rettstryggleik for borgarane. Målet er ein kontrollordning som skjermer enkeltmennesket og samstundes ivaretek nasjonal sikkerheit.

Denne NOU-en kartleggjer tilstanden for personar med psykisk utviklingshemming og vurderer Helsevernet for psykisk utviklingshemma (HVPU) med særleg vekt på rettstryggleik, omsorgsinnhald og organisering. Rapporten tek utgangspunkt i sterk kritikk og medieoppslag om overgrep i sentralinstitusjonar, og peikar på at framtidig god omsorg krev normaliserande løysingar, styrkt informasjon og kompetanse, samt eit lokalt forankra ansvar. Utvalet argumenterer for å leggje hovudansvaret til kommunane for å fremje integrering og lokalmiljøløysingar, men understrekar at dette krev styrte overgangsordningar, ekstra ressursar og klare rettslege og administrative garantiar. Rettssikkerleik ved bruk av tvang, vern om borett, regulering av økonomiske rettar og tilsynsordningar vert framheva som sentrale problemfelt som må reglsettest og følgjast opp med både nasjonale retningslinjer og lokale kontrollmekanismar. Økonomi, personell, opplæring og tidsperspektiv for avvikling er vurdert med konkrete forslag til overgangsfinansiering og organisasjonsendringar for å sikre at brukarar ikkje mister rettar eller omsorgskvalitet i omstillinga.

Denne NOU-en rapporterer verksemda kring det internasjonale funksjonshemmedes året 1981 og legg fram eit breitt handlingsprogram for 1980-åra. Utgreiinga tek utgangspunkt i FN sitt fokus på full deltaking og likskap og fem kjerneområde: rehabilitering og førespurnad om deltaking, kartlegging og samordning av tenester, tilrettelegging av fysiske og transportmessige omgjevnader, forsking/innovasjon for praktisk deltaking og førebygging. Rapporten peikar på at verksemda i Noreg har vore spreidd mellom mange aktørar (departement, fylke, kommune, frivillig sektor) utan eit sterkt, nasjonalt styringssignal og utan utfyllande retningslinjer frå FN for nasjonalt nivå. Komiteen framhevar behov for ei samla, prioriterande handlingsplan som bind saman opplæring, arbeid, bustad, transport, helse- og sosialtenester, kultur og informasjon, samt styrkar brukarinnverknad og lokale komitéar. Rapporten inneheld konkrete sektoroversyn, eit handlingsprogram og vedlegg med meisterplanar, brosjyrar og eksempel på lokale planar. Hovudmålet er å setje funksjonshemma i stand til full samfunnsdeltaking gjennom juridiske, organisatoriske og praktiske tiltak, med særleg vekt på tilgjengelegheit, rehabilitering, informasjonsarbeid og medverknad.

Denne NOU-en gir eit rammeverk for korleis offentlege tiltak kan utvidast og systematiserast for psykisk utviklingshemmede i yrkesaktiv alder. Utgreiinga drøftar både behovet for aktivitetstiltak med terapeutisk og trivselspreget karakter og meir retta sysselsettingstiltak med sikte på arbeid eller vernede arbeidsplassar. Rapporten legg vekt på ei strukturering i nivå (aktivitet, særskilde tiltak for svakstilte, verna verksemder, verna arbeid i ordinært arbeidsliv og ordinært arbeid) og peiker på behovet for ei femårs forsøksperiode for utbygging av verna arbeid under Arbeids- og kommunaldepartementet, medan Sosialdepartementet skal utvikle aktivitetstilbod. Utgreiinga tek også opp prinsipielle spørsmål som integrasjon versus segregasjon, arbeidsoppgåvenes organisering, vern mot marknadssvingingar og korleis interessene til målgruppa skal ivaretakast (fagforeiningar, frivillige organisasjonar, eigenrepresentasjon). Vidare peikar den på manglande konkretisering av tiltak i tidlegare politikk og gir forslag til konkrete nivådelte tiltak, administrative avklaringar og økonomiske berekningar for gjennomføring over fem år. Hovudmål er å auke tilgjengelege sysselsettingsmoglegheiter samtidig som kvalitet, opplæring og sosial integrering blir sikra.