Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Utredninga gir ei samla vurdering av behovet for å modernisere og klargjere straffebestemmelsane som rører grove narkotikalovbrot (§162), ran (§267–268) og heleri (§317). Ho tek utgangspunkt i aukande kompleksitet i sakstypar, utvikling i omfang og internasjonal rettspraksis, og praktiske handhevingsproblem som gjer det vanskeleg å avgjere avgrensing mellom einskild- og fleire lovbrot, å bevise deltaking og å tilpasse straffeansvaret til økonomiske fordelar frå narkotikaomsetnad. Rådet peikar på at gjeldande formuleringar i straffelova er uklare, gir tolkningsvanskar og kan føre til ujamn straffeutmåling. For heleri vert handhevingsproblematikk framheva, særleg når tilhald med pengar eller eigedom som stammar frå narkotika ikkje direkte kan knytast til deltaking i omsetjinga. Utredninga føreslår klårare gjerningsbeskrivingar, vurdering av aukne strafferammer der det er pårekneleg, innføring av reglar som rammar «utbytteheleri», ei eiga bestemmelse om grovt ran og konkrete endringar for å lette bevisførsel og jurisdiksjon ved grenseoverskridande brot. Som vedlegg følgjer ei oppdatert stoffoversikt som grunnlag for rettsanvendinga.

Utgreiinga tek sikte på ei heilskapleg revisjon av ferielova for å gjera reglane klarare, forenkla og meir samfunnsøkonomisk effektive. Ho kartlegg problemstillingar knytte til kven lova skal gjelda for, skilnaden mellom opptjeningsår og ferieår, tidspunkt for avvikling av ferie, særskilde utfordringar for arbeidstakarar med uregelmessig arbeidstid, behandling av ferie ved sjukdom, og berekninga av feriegodtgjering. Rapporten vurderer òg ordningar rundt feriefond og reglar for opptening under fråvær som svangerskap, sjukdom eller korttidsfråvær på grunn av barns sjukdom. Analysane peikar på at dagens lovverk er brote opp av unntak, kompliserte oppgjerreglar og svak handheving, noko som gir administrative kostnader for offentleg forvaltning, arbeidsgivarar og arbeidstakarar. Utvalget tilrår eit nytt, samla lovframlegg som opphevar unødig unntak, tydeleggjer arbeidstakaromgrepet, endrar reglar om opptjenings- og ferieår og innfører ordningar for betre tvisteløysing og kontroll. Målet er verna feriefritid og rettferdig feriegodtgjering samstundes som byrdene ved administrasjon og oppgjer blir reduserte.

Denne utgreiinga tek for seg ei heilskapleg gjennomgang av Pensjonstrygden for sjømenn i lys av etableringa og endringane i folketrygden. Ho legg fram bakgrunnen: at pensjonstrygden skal fungere som ei supplerande ordning til folketrygden, og at delar av rettane frå og med 1967/1968 er tilpassa folketrygden (mellom anna at fartstid etter 1966 berre gjev rett til pensjon frå 60 til 70 år og at alderspensjon over 70 år i vesentleg grad er overtatt av folketrygden). Utgreiinga identifiserer fleire samfunnsutfordringar: redusert avgiftsinntekt fordi talet på arbeidstakarar i næringa er gått ned, uklare avgrensingar i trygdens omfang (tonnasjegrense, norske skip, tidsrom utanfor tenestetid om bord, arbeid på utanlandske fartøy, tid under utdanning), og manglande ordning for lovfesta regulering i takt med folketrygdens ytingar. Utvalet vurderer finansielle konsekvensar av ulike endringar, prinsipielle spørsmål om statleg medfinansiering og næringas ansvar, og utkast til lovendringar. Hovudkonklusjonen er at pensjonstrygden må tilpassast folketrygden gjennom klårare regelverk for omfang og vilkår, ei løysing for regulering av pensjonane i takt med folketrygden, og ei varig finansieringsordning som tek høgde for nedgang i talet på sjøfarande og strukturelle endringar i næringa.

Denne rapporten er eit foreløpig teknisk grunnlag til bruk i forhandlingane om inntektsoppgjeret for 1974. Ho gjev ei samla framstilling av lønnsutvikling, konsumprisutvikling, konkurranseevne og internasjonale konjunkturar, samt førebels anslag på konsumprisindeksen for slutten av 1973. Rapporten legg vekt på å synleggje fleire lønnsbegrep (timeforteneste, gjennomsnittleg årslønn, lønnskostnad pr. timeverk) og å vise korleis tarifftillegg, indeksreguleringar og arbeidsgivaravgifter påverkar samla lønnskostnader. Dokumentet peikar på at delar av tala er førebelse og vil bli reviderte når nasjonalrekneskapstal for 1973 ligg føre. Rapporten inneheld også ei vurdering av utsiktene for eksport- og importprisar i 1974, men gjev ikkje prognosar for pris- og inntektsverknader av alternative oppgjer. Hovudbodskapen er at lønns- og kostnadsveksten i 1972–73 har vore relativt sterk, at strukturelle avgifts- og tarifftillegg påverkar kostnadsnivået, og at eit oppdatert og presist talgrunnlag er naudsynt for å førebu velavvega forhandlingar våren 1974.