Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer hydrogen som framtidig energibærar og legg grunnlaget for eit nasjonalt hydrogenprogram. Ho peikar på at hydrogen kan redusere klimagassutslepp og styrke energisystemets fleksibilitet ved overgang frå fossile brensel til fornybar eller rensingsteknologi kopla til gass. Rapporten drøftar både produksjon, lagring, transport og sluttbruk i stasjonær sektor og transport, og vurderer teknologiske, økonomiske og sikkerheitsmessige føresetnader. Internasjonale satsingar i Japan, USA, Canada og EU er gjennomgått for å trekke ut læring og samarbeidsmoglegheiter. For Norge framhevar utgreiinga spesielt tilgangen på vasskraft, fornybar energi og kompetanse på gass- og renseteknologi som konkurransefordelar, samt potensialet for bruk av naturgass kombinert med CO2-handtering for å produsere lågutsleppshydrogen tidlegare enn rein fornybar produksjon kan dekkje etterspurnaden. Sikkerheit, standardar og offentleg tilrettelegging blir vurderte som avgjerande for å realisere industrielle moglegheiter og marknadslanseringar. Samla konkluderer utgreiinga med at Noreg bør etablere ein målretta, koordinert og langsiktig nasjonal satsing for å bygge verdiar i både heimemarknad og eksportmarknad for hydrogenrelatert teknologi og tenester.

Utgreiinga vurderer korleis meir kostnadsdekte elektrisitetsprisar vil påverke kraftintensiv industri og treforedling i Noreg. Ho tek utgangspunkt i at moglegheitene for vidare vasskraftutbygging er avgrensa, og at elektrisitet derfor må nyttast meir økonomisk. Rapporten skildrar tyngda av kraftkostnader i bransjar som aluminium, ferrolegeringar, andre ikkje-jernmetall og treforedling, og analyserer verknadene av ei gradvis opptrapping av prisane mot langtids grensekostnad innan midten av 1980-åra. Utvalet handsamar både nasjonale mål (ressurseffektivitet, langtidsperspektiv for kraftsystemet) og distriktspolitiske omsyn (sysselsetjing og lokalsamfunn). Rapporten drøftar alternative prissystem, marknad for mellomlangsiktige kontraktar, overgangsordningar for verk med heimfallskraft og moglegheit for kompensasjonsordningar. Den peikar òg på at andre verkemiddel enn pris — til dømes effektivisering, investeringsstøtte og regulering av konsesjonar — kan redusere belastninga på industri utan å svekkje samfunnsøkonomien. Hovudkonklusjonen er at ei styrt, gradvis auke mot meir kostnadsriktig prising er naudsynt for rasjonell bruk av ein knapp ressurs, men at tiltak for å dempe negative lokale og konkurransemessige verknader må utformast parallelt.

Utgreiinga vurderer tekniske og økonomiske løysingar for å føre olje, gass og kondensat frå felt i Ekofisk-området til land. Ho tek utgangspunkt i at produksjonen vil omfatte både råolje, natural gas liquids (NGL) og naturgass, og at ulike transport- og lossingsløysingar kan påverke kva marknader som vert nådde. Hovudalternativa som er undersøkte er undersjøisk rørleidning (med ulike diameterar), offshore lastesystem (single point mooring og andre bøye- og kaiordningar) og bygging av kunstig hamn (fast eller flytande). Rapporten samlar og samanliknar fleire tekniske føreliggande studiar, inkludert sjøbotnundersøkingar, rørleggingsmetodar, røyrdimensjonar og transportkostnadar. Den viser at rørlegging er teknisk mogleg, men at kostnadsanslag i føreliggande studiar berre kan brukast som illustrasjon på størrelsesorden. Rapporten peikar vidare på miljø- og forureiningsproblem, risikomoment knytte til lange undersjøiske traséar, og juridiske/skatterettslege spørsmål ved transport over fleire lands kontinentalsoklar. Stortinget si prioritering om ilandføring i Noreg ligg til grunn, men unntak kan forsvarast dersom samla nasjonaløkonomisk gevinst ved annan løysing er større. Utvalet legg vekt på at grundigare kostnads- og tidsskjemaanalysar, saman med styrka miljø- og rettsgrunnlag, er nødvendige før endelege val blir tekne.

Denne utgreiinga kartlegg lokaliseringsmønsteret for primær oljeverksemd sør for 62°N med mål om å redusere konsentrasjonen rundt Stavanger. Bakgrunnen er ei politisk målsetting om å få vidare sysselsettingsvekst i oljesektoren i størst mogleg grad ut av Stavanger-området, og å peike ut alternative etableringsstader langs kysten som kan gi akseptable arbeidsvilkår for oljeselskapa. Rapporten avgrensar seg til oljeselskap som driv undersøkingar, utbygging eller produksjon, og ser særleg på basetjenester, oljeservice og ingeniør-/konstruksjonsarbeid. Arbeidet byggjer på statistikk, lokale registreringar og møter med næringa, og vurderer både noverande aktivitet og framtidsperspektiv, mellom anna mogeleg aktivitet nord for 62°N. Hovudkonklusjonen er at det finst fleire eigna alternativ til Stavanger (med dokumentsevaluering og stikkprøvar i byar som Haugesund, Stord, Bergen, Florø og Kristiansund), og at regjering og sentrale styresmakter bør leggje til rette gjennom presisering av etableringslova, målretta tilrettelegging frå lokale og sentrale myndigheiter, og tiltak for å flytte driftsnære funksjonar og basetjenester til desse alternativa. Rapporten peikar òg på usikkerheit knytt til utviklinga nord for 62°N, men meiner dette ikkje skal bremse arbeidet med desentralisering sør for grensa.

Denne utgreiinga tek føre seg korleis bulktransport av flytande klor i Noreg bør organiserast dei næraste 5–6 åra, med fokus på sikkerheit, økonomi og regelverk. Klorproduksjon skjer i stor skala ved to industriverksemder, og distribusjon skjer hovudsakleg med jernbane og kystbåt til treforedling, elektrometallurgi og mindre forbrukarar. Sjøtransport har vore brukt i om lag 25 år og er effektiv for kundar utan jernbanetilknyting, men pågåande internasjonal og nasjonal skjerping av regelverk (IMCO-forslag og nye forskrifter) skapar usikkerheit om framtidige krav og investeringsbehova. Dette har allereie ført til at ei relativt ny båt vert teke ut av klortrafikk, og at andre fartøy krev omfattande og kostbare ombyggingar. Utgreiinga dokumenterer både driftserfaringar som talar for sjøtransport og eit aukande press frå myndigheiter og offentlegheit knytt til risiko for uhell. Rapporten peikar på behovet for klare, samordna reglar, realistiske overgangsperiodar, beredskap mot uhell og vurdering av transportmetode ut frå risiko, tilkomst til kai/jernbane og kostnadskonsekvensar for industrien.

Utgreiinga vurderer korleis elektronisk handel og forretningsdrift kan omforma verdikjeda i norsk olje- og gassindustri. Ho peikar på at digitale løysingar vil føre til rask og djupgåande endring i korleis aktørar kommuniserer, samhandlar og gjennomfører innkjøp, og at dei største gevinstane ligg i auka samhandling, datadeling og automatisering. Samfunnsutfordringa er todelt: på den eine sida krev teknologisk moglegheit betre infrastruktur og standardar, på den andre sida krev overganga kompetansebygging og tryggleikstiltak for å handtera risiko ved opne nettverk. Rapporten dokumenterer at storparten av verksemdene enno står i ein læringsfase (om lag 65 % hadde ikkje kome i læringsfase for e‑handel), og peikar på standardisering av dataformat og produktkoder samt datasikring som dei tyngste barrierane. Marknadsplassar blir solvaktor for å katalysera handel på kort og mellomlang sikt, men det blir venta konsolidering. For å sikre konkurransekraft og inkludering av små og mellomstore leverandørar meiner utvalet at offentlege og private tiltak må samordnast: utbygging av bredband, nasjonale standardinitiativ, tryggleikskrav og målretta kompetansetiltak for å få industrien over i praktisk bruk av e‑handel.