Søk i NOU-arkivet

Utredninga kartlegg eit klart manglande system for informasjon om kjemiske stoff som blir nytta i arbeidslivet, og peikar på at arbeidstakarar og verksemder ofte manglar kunnskap om helsefare og nødvendige vernetiltak. Mange produkt blir marknadsførte under namn som ikkje avslører innhald, og leverandørkjeder gjer innhenting av opplysningar tidkrevjande — noko som aukar risikoen for at skadar oppstår før tiltak blir sette i verk. Eksisterande ordningar (t.d. Giftkartoteket og legemiddellovgivinga) dekkjer ikkje dei praktiske behova i industrien. Utvalet definerer avgrensing mot arbeidsstader under arbeidervernlovgivinga, men erkjenner at stoff også blir brukt utanfor denne ramma og at desse kan gi ytre miljøskadar. Utredninga legg vekt på at opplysningar må vere tilgjengelege før stoff blir tekne i bruk, og vilkårset å innføre registrering og deklarering for å førebyggje yrkesskadar. Det føreslås både sentrale og lokale løysingar for å gjere data lett tilgjengelege, utnytte eksisterande materiale og sikre at registrering ikkje skal forståast som godkjenning av bruk. Vidare blir det peika på behovet for reglar om merking, emballasje, omsetnad, taushetsplikt, og forankring i lovverk samt administrative ressursar og budsjettramme for gjennomføring.

NOU 1974:10 dokumenterer at Noreg på 1970-talet mangla eit representativt kvartærgeologisk kartverk i målestokkar som svarar til samfunnets behov. Utgreiinga viser at kart over løse massar er avgjerande for jord- og skogbruk, anleggsverksemd, arealplanlegging, miljøvern og ressursutnytting, og at manglande oversikt lett kan føre til irreversible og kostbare feildisponeringar. På tidspunktet for utgreiinga var berre om lag 15 % av landet dekka av publiserte oversiktskart og kring 3 % av detaljkart, mange av desse ikkje publiserte. Møtet initierte av NGU i 1970 samla fagmiljø og brukarar som klart stadfesta eit stort og aukande behov, og peikte på at innsatsen måtte intensiverast med standardisering av målestokk, tegnbruk og fargeval, betre organisering og etablering av databasar for geologisk materiale. Rapporten skil også mellom kvartærgeologi og berggrunnsgeologi og understrekar at løse avleiringar har vesentlege mekaniske eigenskapar som skil seg frå bergartane, noko som igjen påverkar plan- og byggesaker. Konklusjonen er eit klart behov for eit nasjonalt, koordinert kartleggingsprogram med standardar, ressursinnsats, publisering og databankstruktur.

Utgreiinga peikar på at skylddelingslova frå 1909 er føresetnadssvak og i liten grad tilpassa moderne samfunns- og næringsforhold. Lova byggjer i stor grad på eit matrikkelsystem og ei skatteføresetnad som ikkje lenger er gjeldande, og reglane om matrikkelskyld og grenseregistrering er utdaterte. Utvalet framhevar fleire praktiske problem: dei som i dag vert sette til å gjennomføre delings- og kartforretningar har ofte ikkje naudsynt fagkompetanse, grensene blir dårleg beskrive og oppmerkte, og manglande kvalitet i delingar fører til auka arbeid for jordskifteverket og svekt grunnlag for kartverket. Det blir peikt på behovet for harmonisering med bygningslovgivinga og for at delingar skal kunne danne grunnlag for ajourført økonomisk kartverk. Sidan det ikkje finst ein einarteig eigedomsregisterlov, tilrår utvalet at nye reglar blir knytte til eksisterande tinglysingsregister. Hovudmålet er å sikre fagleg utførte delingar som gir høvelege grenser, trygg dokumentasjon, effektiv ajourføring av kart og betre grunnlag for forvaltning av landets arealressursar. Utvalet legg òg vekt på krav til saksgang, protokollføring, tvisteløysing og kvalitetssikring av målebrev og personell.

Utgreiinga kartlegg dagens kart‑ og oppmålingsverksemd og legg grunnlaget for ei samordna, nasjonal kartpolitikk. Ho peikar på eit auka samfunnsbehov for oppdaterte kart- og måledata som informasjonsressurs i planlegging, forvaltning og næringsverksemd. Rapporten identifiserer fragmentert arbeidsdeling mellom kommunalt, fylkeskommunalt, statleg og privat nivå, manglande samordning og varierende kvalitet og ajourhald av datagrunnlaget. Tekniske endringar (foto, fjernanalyse og framtidige geoinformasjonssystem) og behovet for eit økonomisk kartverk er sentrale premiss for framtidig organisering. Utgreiinga framhevar behov for klåre oppgåvefordelingar, styrka administrasjon på sentralt og fylkesnivå, standardisering, lovregulering og økonomiske vurderingar for gjennomføring. Det føreligg skisser til lov om kart‑ og oppmålingsverksemd, fylkeskartkontor, nasjonal plan for kartlegging, kostnadsberekningar og tiltak for distribusjon, arkivering og internasjonalt samarbeid. Ein einstemmig rapport med éi dissenserande merknad om fylkesnivåets organisering, som syner at politiske og administrative val må avklåre ansvar, finansiering og autorisasjon for å sikre eit tidssvarende, samanhengande kartverk for landet.

Denne utredninga vurderer kartografi som eit grunnleggjande verktøy for samfunnsplanlegging, ressursforvaltning og offentleg informasjon. Ho framhevar at kart gir konsentrert, presis og oversiktleg geoinformasjon som aukar deltaking og demokratisk innsyn i planprosessar, og at tematiske kart særleg har uutløyst potensial i Noreg. Samstundes peikar utredninga på svake sider: uklar fagterminologi, fragmentert kartproduksjon, manglande samordning mellom brukarar, og avgrensa utdanning og forsking innan faget. Innføringa av elektronisk databehandling blir løfta fram som eit viktig teknologisk vendepunkt som kan endre både produksjon, lagring og distribusjon av kartdata. Utvalet anbefaler ein nasjonal kartplan for å samordne ressursar, standardisere målestokkar og kartbladinndeling, etablera eit robust geodetisk referansenett og byggja opp opplæringstilbod frå grunnskule til høgare utdanning. Vidare blir tiltak for å gjera kart meir tilgjengelege, auka brukarkompetanse gjennom veiledning, og styrka forsking i kartografi og geoinformasjon føreslege. Målet er effektiv bruk av kart som informasjonsmedium og eit fagleg løft for å møte framtidige plan- og forvaltningsbehov.

Denne delutredninga legg fram eit heilskapleg forslag for samla kart‑ og dataforvaltning i Noreg med mål om å gjere staderelaterte data lett tilgjengelege, standardiserte og teknisk samordna. Ho oppstår frå eit behov i offentleg forvaltning og andre brukarar for éin felles informasjonsbase om geografiske forhold — flyfoto, ortofoto, topografiske kart og register med høgde‑ og stedsdata — for å effektivisere planlegging, arealforvaltning, infrastruktur og forvaltningsoppgåver. Utredninga identifiserer svak samordning, varierende tekniske standardar, manglande og ujamn kartdekning og behov for reine register (t.d. GAB, veg-, leidnings‑ og høgdebase). Den legg vekt på tekniske retningsliner for stadfesting, koding, kartprojeksjon, målestokkar og vedlikehald, og poengterer rettslege spørsmål om tilgang til data med hovudprinsipp om fri adgang kombinert med avgrensingar ved uønskt bruk. Som verkemiddel vert føreslege eit nasjonalt, teknisk organisasjonsopplegg, eit 20‑års produksjonsprogram og etablering av sentrale databasar (inkl. høgde‑z‑base) samt lovregulering for å sikre publikumstilgang og kvalitet i kart- og registerproduksjonen.