Søk i NOU-arkivet

NOU 1974:10 dokumenterer at Noreg på 1970-talet mangla eit representativt kvartærgeologisk kartverk i målestokkar som svarar til samfunnets behov. Utgreiinga viser at kart over løse massar er avgjerande for jord- og skogbruk, anleggsverksemd, arealplanlegging, miljøvern og ressursutnytting, og at manglande oversikt lett kan føre til irreversible og kostbare feildisponeringar. På tidspunktet for utgreiinga var berre om lag 15 % av landet dekka av publiserte oversiktskart og kring 3 % av detaljkart, mange av desse ikkje publiserte. Møtet initierte av NGU i 1970 samla fagmiljø og brukarar som klart stadfesta eit stort og aukande behov, og peikte på at innsatsen måtte intensiverast med standardisering av målestokk, tegnbruk og fargeval, betre organisering og etablering av databasar for geologisk materiale. Rapporten skil også mellom kvartærgeologi og berggrunnsgeologi og understrekar at løse avleiringar har vesentlege mekaniske eigenskapar som skil seg frå bergartane, noko som igjen påverkar plan- og byggesaker. Konklusjonen er eit klart behov for eit nasjonalt, koordinert kartleggingsprogram med standardar, ressursinnsats, publisering og databankstruktur.

Denne utredninga vurderer korleis det såkalla biologiske prinsippet vert nytta i norsk barnevern, med særskild merksemd på dei yngste barna og på vernet av ufødde. Problemstillingane oppstår der omsynet til biologiske band mellom barn og foreldre kjem i konflikt med omsynet til barns tryggleik og utvikling. Utvalet har samanstilt relevant forsking og praksiserfaring for å synleggjera rettssikkerheitsutfordringar, faglege avvegingar og systemmangler. Rapporten peikar på at dagens regelverk og praksis ikkje alltid sikrar tidleg nok eller treffsikker hjelp, at vurderingar blir variable mellom tenesteinstansar, og at rettsvern for ufødde barn er uklart. Samstundes blir foreldra sine behov for støtte og vanskelege livssituasjonar framheva som avgjerande for å kunne ivareta barnet. Utvalet foreslår ei rekke tiltak for å styrkje barns utviklingsvilkår: presiseringar i lovverket for å auke rettsvern og forutsigbarheit, forsterka tidleg innsats og hjelpetiltak, auka fagleg kompetanse og spesialisering, betre samordning mellom helsetenester og barnevern, og styrkt kunnskapsgrunnlag gjennom systematisk innsamling av data og forsking. Målet er å balansere omsynet til biologiske tilknytingar med plikta til å sikre barnets beste og rettstryggleik.

Denne utgreiinga kartlegg prestens oppgåver i ei endra kyrkjeleg og samfunnsmessig kvardag og set desse funksjonane i sentrum for vurderinga av kva utdanningskrav som bør stillast. Ho peikar på at presteyrket i aukande grad krev fleire og meir differensierte ferdigheiter: forkynning i ulike former, sjelesorg, dialog, undervisning og organisasjonsarbeid i eit moderne arbeidsliv med stress- og rolleproblem. Utvalet konkluderer med at krav til utdanning ikkje kan innskrenkast til tradisjonelt teologisk studium aleine, men må sjå grunnutdanning og etterutdanning i samanheng og byggje på eit integrert praktisk-teologisk opplegg. Det framhevast behov for nye fag og ferdigheiter, betre praktikumsordningar og eit systematisk etterutdanningsopplegg både lokalt og sentralt. Alternativ veg til ordinasjon (inklusive ikkje-teologar og deltidsløysingar) blir teke opp, men knytt til klare kriterium og rammer. Utgreiinga peikar vidare på behov for ansvarsfordeling og organisering av etter- og vidareutdanning, slik at prestetenesta kan møte truverdig dei krav som samtida set.