Søk i NOU-arkivet

Denne utredninga tek for seg korleis kvotesystemet i norske fiskeri kan reformerast for å ivareta både berekraft, legitimitet og verdiskaping. Bakgrunnen er at marknaden for fiskekvotar over tid har skapt sterke eigedomsrettar og store økonomiske gevinster (ressursrente) som i liten grad tilfell staten og lokalsamfunn. Samfunnsutfordringa er å utforme reglar som både sikrar effektive fangstinsentiv og fordeler den økonomiske ramma rettferdig, utan å svekke forutsigbarheit og driftsøkonomi for levedyktige fiskeflåtar. Utredninga konkluderer med at meir av ressursrenta bør fangast opp til fellesskapet, gjennom målretta avgifter, auka bruk av auksjon og/eller særskilt ressursrentebasert skatt. Samtidig peikar den på behov for å modernisere tildelingsreglar, skjerme kyst- og småskalafiske og styrkje kontroll, datagrunnlag og forvaltningspraksis. Forslaga legg vekt på å kombinere effektiv ressursbruk, biologisk berekraft og fordelingsomsyn, og å bruke inntekter til samfunnsformål som distriktsutvikling, forskning og forvaltning.

Denne NOU-en vurderer eit nasjonalt kvotesystem som verkemiddel for å oppfylle Noregs Kyoto-forplikting: at samla klimagassutslepp i 2008–2012 ikkje overstig 1 % over 1990-nivået. Utgreiinga plasserer målet i ein global kontekst med vekt på kostnadseffektivitet og internasjonale mekanismar (handelsmekanismar, JI og CDM). Ho peikar på at dagens klimapolitikk i stor grad byggjer på CO2-avgiftar som gir svært ulik pris på utslepp mellom sektorane; nokre sektorar (til dømes petroleumssektor og vegtransport) har allereie høge avgifter og har gjennomført relativt kostbare tiltak, medan andre sektorar har større kortsiktig reduksjonspotensial. Utvalet framhevar dilemmaet mellom å sikre lågast muleg norske tiltakskostnad og å unngå sosioøkonomiske og strukturelle verknader (nedlegging, utflytting, auka globalt utslepp ved karbonlekkasje). Hovudkonklusjonen er at eit standardisert, målbart og omsetjbart utslippssertifikat (målt i tonn CO2-ekvivalent) og ei klår regulering av omsetnad og kontroll vil kunne gi kostnadseffektiv oppfyljing, særleg dersom internasjonale mekanismar kan nyttast. Samtidig må tildeling av kvoter, marknadsorganisering, rapportering, kontroll og mogleg framskriving til strengare framtidige forpliktingar utformast slik at dei handterer fordelingsverknader og risiko for karbonlekkasje.