Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga peikar på at samboarskap i Noreg er utbreidd i alle aldrar, sosioøkonomiske grupper og blant minoritetsbefolkninga, og at ein stor del av barna blir fødde av sambuande foreldre. Dette gjev grunnlag for ei meir samanhengande lovregulering av dei økonomiske forholda mellom samboarar for å sikra både partar og barn ved samliv og ved opphøyr. Utvalet tilrår ei fravikelig samboarlov med korte og samla reglar: definisjon av kven lova gjeld for, regler under samlivet (råderett og sameigsreglar), plikt til informasjonsutveksling, reglar ved opphøyr (deling ved felles born, moglegheit for avtale for andre), og ei særskild vederlagsordning som kompensasjon ved uforutsette økonomiske kostnader av samlivet. Forslaget legg vekt på balanse mellom vern og fridom til å avtale anna. Lova skal gje klåre, praktiske reglar som krev lite domstolsinvolvering, men samtidig sikrar tvisteløysing ved behov. Føremålet er eit betre, men noko snevrare vern enn ekteskap, spesielt retta mot omsyn til barn og økonomisk tryggleik ved samlivsbrudd.

Utgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å oppdatere norsk lovverk for å gjennomføre forventande EØS-reglar som svarar til direktiv (EU) 2024/790 og forordning (EU) 2024/791 — endringar i MiFID II/MiFIR. Hovudomsyna er å styrkje investorvernet, auke tilgangen til marknadsdata som er naudsynt for å investere i aksjar og obligasjonar, og å gjere marknadsinfrastrukturen meir robust. Målet er å auke likviditeten i kapitalmarknaden slik at selskapa får betre tilgang til finansiering. Utgreiinga peikar på at endringane både krev presise definisjonar i verdipapirhandellova og tilpassingar av gjennomføringsreglar for å få effekt i norsk rett. Det vert understreka at tiltak må balansere transparens og marknadsstabilitet, og at tekniske løysingar for data-tilgang og rapportering er sentrale for realisering av målsettingane. Rapporten gir ei heilskapleg framstilling av føremål, konsekvensar og forslag til lovendringar som ventast å vere i tråd med dei nye EU-reglane, utan dissensar blant medlemmene.

Utgreiinga vurderer og foreslår ny lovgiving for utlevering av lovbrytarar og overlevering på grunnlag av arrestordre med mål om å auke rettstryggleiken, rettsstatlege garantiar og effektivitet i internasjonalt strafferettsleg samarbeid. Ho tek utgangspunkt i ei oppleving av at det noverande regelverket er fragmentert, delvis uklårt og vanskeleg å følgje i praksis, noko som skaper ulik praksis, saksbehandlingstider og risiko for brot på internasjonale forpliktingar og menneskerettar. Rapporten adresserer både materielle vilkår (t.d. tvillingstraff-prinsippet, utilbørleg eller farleg overlevering, humanitære hinder) og prosessuelle garantiar (rett til juridisk bistand, prøving i domstol, klagemoglegheiter), samt praktisk handtering av arrestordre og EU-/Schengen-samarbeid. Sentral konklusjon er å fremje ei samlande, modernisert lov som klargjer vilkåra for innvilging og avslag, skjerpar menneskerettssikringane, legg til rette for rasjonell saksflyt og gir tydelege roller for statlege aktørar. Utgreiinga understrekar behovet for ressurs- og kompetanseheving, betre digitale løysingar og nærare rettsstatlege kontrollmekanismar for å avverje urettmessige overleveringar.

Denne utgreiinga vurderer ei brei revisjon av reglar og ansvarsfordeling i verdipapirmarknaden for å gjennomføre revidert EU-regelverk og styrke offentleg tilsyn. Bakgrunnen er behovet for klarare skilje mellom private marknadsoperatørar og offentlege myndigheiter, å unngå interessekonfliktar, og å sikre einsarta handheving og klageordningar. Utvalet føreslår å overføre sentrale oppgåver frå marknadsoperatør (som Oslo Børs) til Finanstilsynet – mellom anna rollen som tilbodstyresmakt – og å tilbakekalla delegasjonar knytt til løpande informasjonsplikter og utsetting av offentleggjering. Vidare blir det foreslått at forvaltningslova ikkje lenger skal gjelde for marknadsoperatørens interne avgjerder, og at marknadsoperatøren mistar heimel til å ileggja overtredelsesgebyr eller dagmulkter. Børsklagenemnda foreslåast avvikla, og det vert oppretta ein klagenemnd under Finanstilsynet for vedtak i verdipapirmarknaden. Forslaga skal gi klarare rollar, auka rettstryggleik for marknadsaktørar og ein einaste offentleg klageinstans, men dei skapar òg spørsmål om finansiering av nye organ og ordningar; dette punktet fører til to dissenser i utvalet. Elles er forslaga samansette for å skapa ein meir konsistent og offentleg forankra regulering og handheving av verdipapirregelverket.

Utgreiinga tek for seg korleis den norske rettshjelpsordninga fungerer, kvifor ho ikkje alltid sikrar like adgang til rettslege tenester, og kva som må til for å auke likskap for loven. Ho byggjer på kartlegging av dagens ordning, brukar- og rettshjelpsleverandørperspektiv, rettsstatlege verdiar og økonomiske rammer. Hovudutfordringane er at mange lovpålagde rettsproblem ikkje dekkast, at inntekts- og formuestak gjer at sårbare grupper fell utanfor, og at kvalitet og førebyggjande rettshjelp er for dårleg prioriterte. Utgreiinga peikar vidare på at ordninga er fragmentert, med variasjon mellom kommunar og mellom privatpraktiserande advokatar og rettshjelpskontor, og at økonomiske insentiv og regelverk gir uforutsigbar tilgang. Konklusjonen er at ein ny, samla rettshjelpslov bør opne for breiare dekning, sterkare vekt på førebygging og tidleg hjelp, klårare prioriteringar og betre styring og finansiering. Forslaget inneber endringar i sakstypar som skal dekkast, reglar for inntektsprøving og eigendelar, krav til kvalitet og oppfølgjing, og organisatoriske grep for å auke nasjonal likskap og rettstryggleik.

Utgreiinga legg fram eit forslag om ei samla tvangsbegrensingslov som skal regulere bruk av tvang og inngrep utan samtykke i helse- og omsorgstenesta. Bakgrunnen er at dagens regelverk er fragmentert og gir ulik praksis mellom sektorar og kommunar, noko som svekkjer rettstryggleiken til livsutfaldande og sårbare personar. Utvalet peikar på at tvang ofte vert nytta utan tilstrekkeleg vurdering av samla alternativ, vurdering av pasientens beslutningskompetanse eller skriftleg dokumentasjon av vurderingane. Det finst store utfordringar knytt til tvang i somatisk eldreomsorg og blant personar med demens og utviklingshemming, manglande opplæring og kompetanse hos tilsette, og svakheit i tilsyns- og klageordningar. For å styrkje rettstryggleiken og redusere unødig tvang føreslår utvalet ein prinsippfesting om minst mogleg inngripande tiltak, klarare vilkår for inngrep utan samtykke, krav til kontinuerleg vurdering, prosedyrar for dokumentasjon, og betra tilsyn og registrering. Utvalet legg også vekt på førebygging gjennom kompetanseheving og systematisk arbeid for brukarinnverknad og frivillige tiltak, og tilrår strukturelle endringar for å betre kunnskapsgrunnlaget om bruk av tvang i tenestene.