Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis eksternt finansiert og kontraktsbasert verksemd ved statlege institusjonar innan høgare utdanning er organisert, og kva rammer som hemmar eller legg til rette for samspel med samfunns- og næringsliv. Bakgrunnen er at ekstern finansiering utgjer ein vesentleg del av institusjonane si totale finansiering, og at denne aktiviteten både kan styrkje fagleg verksemd og gi ressursar til fagfelt. Samstundes er regelverket sterkt prega av omsyn til økonomisk ryddig forvaltning og konstitusjonelt ansvar, noko som i praksis gir avgrensa handlingsrom og lite fleksible løysingar. Utvalet peikar på eit dobbelt utfordringsbilete: å integrere oppdragsverksemd som ein naturleg del av institusjonane, samstundes som grunnbevilgningane må vernast slik at faglege og kvalitetssikrande prioriteringar ikkje forvitrar. Nøkkelspørsmål er juridisk organisering av eige «oppdrags»-føretak, avklaring av ansvar og styring, handtering av indirekte kostnader (dekningsbidrag/overhead), og endringar i budsjetterings- og rekneskapsprinsipp (nettobudsjettering). Utgreiinga legg vekt på balanse mellom fleksibilitet for å møte arbeidslivets behov og reglar som sikrar innsyn, kontroll og at offentlege midlar ikkje undergraver kjerneoppgåvene i undervisning og forsking.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei eiga, oppdatert privatrettsleg regulering av avtaleforhold mellom finansinstitusjonar og kundar. Ho kjem etter omfattande endringar i finansmarknaden på 1980-talet: frå avvikling av kredittregulering til ein sterk kredittvekst som saman med låge renter og internasjonal opplåning utløyste ein bankkrise med store tap og statlege kapitaltilføringar tidleg på 1990-talet. Samstundes har institusjonsregelverket (bank-, finansierings- og forsikringslover) blitt modernisert og delvis harmonisert med internasjonale/EØS-standardar, men kontraktsforholdet mellom institusjonar og kundar har i liten grad vore lovregulert og har i praksis stått på standardvilkår fastsette av institusjonane. Kommisjonen peikar på eit klart behov for balanse mellom forbrukarvern og effektive, robuste institusjonar. Ho legg fram eit lovutkast som samlar reglar for innskotskontoar, betalingstenester, lån, institusjonsgarantiar, privatkausjonar, megler-, agent- og rådgjevingsoppdrag. Sentrale framlegg er krav om skriftlege førehandopplysningar (pris, oppseiingsvilkår m.m.), ufråvikne reglar for forbrukarar, plikt for institusjonar til ikkje utan sakleg grunn å avvise innskot eller betalingsoppdrag og reglar om sletting av pant når krav er innfridd. Målet er tydelegare, meir balanserte og meir samanliknbare avtaleforhold i finansmarknaden.

Denne utgreiinga kartlegg prestens oppgåver i ei endra kyrkjeleg og samfunnsmessig kvardag og set desse funksjonane i sentrum for vurderinga av kva utdanningskrav som bør stillast. Ho peikar på at presteyrket i aukande grad krev fleire og meir differensierte ferdigheiter: forkynning i ulike former, sjelesorg, dialog, undervisning og organisasjonsarbeid i eit moderne arbeidsliv med stress- og rolleproblem. Utvalet konkluderer med at krav til utdanning ikkje kan innskrenkast til tradisjonelt teologisk studium aleine, men må sjå grunnutdanning og etterutdanning i samanheng og byggje på eit integrert praktisk-teologisk opplegg. Det framhevast behov for nye fag og ferdigheiter, betre praktikumsordningar og eit systematisk etterutdanningsopplegg både lokalt og sentralt. Alternativ veg til ordinasjon (inklusive ikkje-teologar og deltidsløysingar) blir teke opp, men knytt til klare kriterium og rammer. Utgreiinga peikar vidare på behov for ansvarsfordeling og organisering av etter- og vidareutdanning, slik at prestetenesta kan møte truverdig dei krav som samtida set.