Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg korleis merverdiavgift (mva) påverkar vala kommunar treff om å produsere tenester sjølve eller å kjøpe frå private. Bakgrunnen er at mva-reglar kan gje økonomisk insentiv til eigaproduksjon når kommunal verksemd står utanfor mva-systemet og dermed ikkje får trekk for inngåande mva. Reformen av mva i 2001 breidde grunnlaget og gjorde fleire aktivitetar avgiftspliktige, noko som reduserer dette produksjonsmotivert. Samstundes er framleis mange offentlege tenester og former for verksemd utanfor systemet, slik at skjevheiter og konkurransevridningar mellom kommunal og privat aktivitet består. Utvalet legg vekt på prinsippet om nøytralitet: mva-reglane bør ikkje vere avgjerande for om tenester blir produksjonsinternt eller kjøpt frå private. Løysingar bør unngå å skape nye vridningar, vere administrative gjennomførbare og ikkje påverke statsbudsjettets netto balanse. Utgreiinga vurderer både reint avgiftspliktsspel (-innføring for meir kommunal verksemd) og kompenserande ordningar utanfor mva-systemet, samt behovet for lik handsaming mellom kommunar og mellom kommunal og privat leverandørar, og peikar på å lære av løysingar i andre land.

Utgreiinga peikar på at norske miljøproblem i byrjinga av 1990-åra i stor grad skuldast prissignalar som ikkje reflekterer miljøkostnader. Det er eit overordna mål å styre hushald og næringsliv mot val som er samfunnsøkonomisk lønsame ved å betre prising av utslepp og forbruk av miljøbelastande varer. Rapporten argumenterer for at miljøavgifter og andre økonomiske instrument bør integrerast i ein breiare politikk for effektiv ressursbruk, samtidig som andre tiltak som marknadsopprusting, redusert næringsstøtte og betre reguleringar blir haldne fram som komplementære. Analysane omfattar luftutslipp (CO2, NOx, SO2, VOC), næringssalt og avfall, og viser historiske utsleppstrendar og samanhengar mellom avgifter og åtferd (t.d. drivstoffprisar, kraftavgift, CO2-avgift på sokkelen). Utvalet vurderer både miljøavgifter og omsetjelege kvotar, og går inn for ei strategisk, trinnvis innfasing som tek omsyn til internasjonale avtalar og konkurranseforhold. Hovudkonklusjonen er at ei meir konsekvent bruk av prisbaserte verkemiddel, kombinert med målretta pante- og retursystem og avvikling av motverkande subsidier, gir størst samfunnsøkonomisk nytte og kostnadseffektiv miljøforbetring.