Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om og korleis ei differensiert merverdiavgift (moms) kan nyttast som eit fordelingspolitisk verkemiddel i Noreg. Ho tek utgangspunkt i at moms utgjer ein hovudkjelde til statlege avgiftsinntekter, og skil mellom det fundamentale spørsmålet om indirekte skatt bør brukast til å påverke forbrukarprisar og det meir tekniske valet av verkemiddel (graderte satser, subsidiar, særavgifter eller kompensasjonsordningar). Rapporten samanliknar erfaringar internasjonalt og oppsummerer tidlegare norske utgreiingar. Analysane legg vekt på fordelingsverknader, effektivitet i ressursbruken, administrative kostnader, kontrollmoglegheiter og omgåingsrisiko. Konklusjonen er nyansert: differensiering kan gi fordelingsmessige effektar, men desse må vegast mot høge administrative og kontrollmessige kostnader, samspel med andre verkemiddel, og internasjonale reglar. Utgreiinga peikar på at om ein ønskjer å redusere prisar for visse basisvarer, finst alternative løysingar som ofte er meir målretta eller mindre kostnadskrevjande enn generelle sonevise eller sektorvise moms-satsar. Det blir òg framheva behov for konkrete modellberekningar, avgrensing i varegrupper og vurdering av EØS/EU-regelverk før gjennomføring.