Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga vurderer bruk av ei kollektiv avgiftsordning på 3 prosent av omsetninga for biletkunst og kunsthandverk, med sikte på å styrkje formidling og økonomisk støtte til kunstnarar. Bakgrunnen er eksisterande lovverk og praksis for biletkunst (1948-lova), utfordringar i administrasjon, innkrevjing og fordeling, og ønsket om å avklare om ordninga bør omfatte kunsthandverk. Rapporten analyserer avgiftsgrunnlag, omgrepet «offentleg omsetning», forholdet til omsetningsavgift/merverdiavgift og folkerettslege begrensingar. Den legg vekt på fordelane ved eit kollektivt fondsbasert system for å sikre brei og stabil støtte, men peikar òg på svakheiter: ujamn dekning av avgiftsgrunnlaget, låg utnyttingsgrad, administrative kostnader og behovet for klårare reglar for bruk av fondsmidlane. Utgreiinga samanliknar ordninga med tilsvarande løysingar i utlandet og andre norske støtteordningar. Hovudkonklusjonen er at ei utviding til å omfatte kunsthandverk er ønskjeleg, men krev klårare lovformuleringar, presisering av avgiftsgrunnlaget og betre administrativ praksis. Føresetnader for samordning med andre kunstnarstøtteordningar og reglar for fordeling og revisjon vert framheva som nødvendige for eit rettferdig og effektivt system.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.