Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek føre seg om det bør innførast straffebestemmingar mot utbreiing av grovt støytande eller spekulativt vald i ord og bilete, særleg med omsyn til verknad på born og unge. Bakgrunnen er politisk bekymring for auka spekulasjon i vald og sadisme i trykt og audiovisuelt materiale. Utgreiinga avklarar avgrensingar mot ytringsfridom og informasjonsbehov, peikar på at vanlege nyheitsrapportar vanlegvis ikkje skal ramast, og nemner at skildringar med sadistiske eller pornografiske element kan gje eit straffverdigt, støytande preg. Komiteen har innhenta internasjonale erfaringar og fagleg forskingsmateriale for å vurdere samband mellom valdsframstillingar og skadeverknader. Hovudkonklusjonen er at det ikkje vert tilrådd ei generell ny straffebestemming retta mot utgjeving eller omsetjing av grove valdsskildringar. Samstundes fremjar eit mindretal eit snevrare forbod med sikte på vern av barn: sal forbodt til under 14 år av teikneseriar der krig, væpna kamp eller kriminalitet er hovudtema. Utgreiinga legg vekt på å skjerme barn utan å svekke grunnleggjande ytringsfridom, og peikar på behov for vidare kunnskapsinnhenting, målretta tiltak retta mot distribusjon til mindreårige og samarbeid med bransjen om aldersmerking og salskontroll.

Denne utgreiinga kartlegg korleis konsentrasjon og marknadsmakt verkar i norsk næringsliv og kva samfunnsproblem det kan føra med seg. Ho tek utgangspunkt i teoretiske marknadsformer (frikonkurranse, monopol, oligopol, monopolistisk konkurranse) og drøftar korleis avvik frå frikonkurranse påverkar prisar, effektivitet og fordelinga av økonomiske tenester. Gjennom empiriske analysar av industrivarer (med tidsserie- og tverrsnittsdata) blir utviklinga i konsentrasjon og eigarformer skildra, og samanhengen mellom storleik, eigarskap og kapitalavkasting blir analysert. Rapporten peikar på både potensielle stordriftsfordelar og effektivitetsproblem ved høg konsentrasjon, syner at private konkurranseregulerande avtalar og samanslutningar framleis har tydleg omfang, og dokumenterer regionale verknader (lokalsamfunn, pendling). Hovudkonklusjonen er at konsentrasjon ikkje automatisk betyr ineffektivitet eller overmakt, men at den gjev auka risiko for marknadsmakt og dårlegare konkurranse i mange varegrupper og dermed krev målretta regulering, overvaking og tiltak for å ivareta konkurranse og samfunnsinteresser.

Utgreiinga legg fram eit heilskapleg grunnlag for å erstatte dagens kulturminnelov med ei ny kulturmiljølov som rettar fokuset mot både enkeltminne og større kulturmiljø og landskap. Ho byggjer på kartleggingar og tilstandsdata frå nasjonale register og miljøovervaking, og identifiserer hovudutfordringar som klimaendringar, tap av biologisk mangfald, aukande press frå arealbruk, reiseliv og ferdsel, demografiske endringar og manglande handverkskompetanse. Utvalet synleggjer konfliktar mellom vern og samfunnsbehov, manglande samsvar mellom sektorregelverk, og behov for sterkare kunnskapsgrunnlag og forvaltningsevne. Forslaget peikar på at kulturmiljøet har verdiar som kunnskap, identitet og berekraftig brukaroppleving, og at desse må avvegast mot andre samfunnsinteresser gjennom klåre reglar, betre rollefordeling mellom nivå i forvaltninga og styrka medverknads- og informasjonsrettar i tråd med internasjonale konvensjonar. Utgreiinga inneheld også vurderingar av internasjonalt regelverk, erfaringar frå nordiske land og forslag til nye definisjonar og rettsprinsipp for å sikre betre rettsvern, kunnskapsstyring og økonomisk rammeverk for vern, forvalting og restaurering.

Denne delen av NOU 2014:2 kartlegg organisasjonar, roller og ansvar i det norske forvaltningssystemet for gravferd. Utgreiinga peiker på at gravferdslova i dag fordeler oppgåver mellom sentralt nivå (Kulturdepartementet/kyrkjeavdelinga), mellomnivå (bispedømeråd og fylkesmenn) og lokalt nivå (kyrkjelege fellesråd og kommunar). Det framhevast at departementet ikkje har eit eige direktorat og i staden må løyse oppgåver internt eller gjennom eksterne rådgivarar. Rapporten synleggjer at lokale finansieringsansvar ligg hos kommunane, men at mange operative oppgåver ligg til dei kyrkjelege fellesråda, og at det finst både organisatoriske og praktiske utfordringar kring rollefordeling, samarbeid og kunnskapsformidling. Utvalet drøftar alternativet om å overføre gravplassforvaltninga direkte til kommunane, utan å ta endeleg stilling, og peiker på behovet for klårare oppgåveplassering på mellomnivået. Vidare nemner utgreiinga lite samarbeid mellom gravplassforvaltningar i nabokommunar (kun 4 %), viktigheita av fagleg rådgiving (gravplassrådgjevaren, NMBU) og rolla til interesse- og arbeidsgivarorganisasjonar som KA og Virke Gravferd. Konklusjonane peiker mot behov for regeljusteringar, betre informasjon og rettleiing, endra oppgåvefordeling på mellomnivået og styrking av fagkompetanse for å møte framtidige behov for gravplassar og tenester.

Utgreiinga granskar reglane for open butikk på søn- og høgtidsdagar og vurdèr konsekvensane av endringar for forbrukarar, arbeidstakarar, næringsliv og samfunnsordningar. Ho legg fram korleis gjeldande regulering skapar avgrensa, etablerte unntak, samtidig som teknologisk endring, auka handel og grensehandel påverkar etterspurnad og konkurranse. Rapporten balanserer omsyn til arbeidsmiljø, likskap for tilsette, behov for ein felles kviledag og samfunns- og kulturverdiar mot argument for auka tilgjengelegheit og økonomisk vekst. Analysane viser at økonomiske gevinstar ved full liberalisering er avgrensa og ulikt fordelte, at liberalisering vil auke krav til søndagsarbeid og påverke små butikkar ulikt, og at lokale tilpassingar kan redusere negative sider. Utgreiinga framhevar behov for klare reglar om arbeidstid, godtgjersle og vern av retten til fritid for arbeidstakarar, samstundes som ho peikar på nødvendigheita av presise avgrensingar for unntak, tydeleg ansvar for handheving og systematisk evaluering ved endringar i opningstidene. Hovudkonklusjonen er å søkje ei avveging mellom auka fleksibilitet for handel og vern av arbeidstakarar og fellesfritid, gjennom målretta, regulerte og evaluerte tiltak framfor eit fullstendig frislipp.

Utredninga tar føre seg behovet for eit nasjonalt, standardisert system for tildeling, merking og registrering av adresser som føresetnad for effektiv bruk av eit felles geodateregister (GAB-systemet). Ho beskriv ei situasjon med uensarta kommunal praksis, blanda bruk av adresse- og matrikkelbetegningar, mangelfull adressering i både by- og grisgrendte strok og dårleg koordinering mellom etatar. Dette gir praktiske problem for postlevering, besøkjande, næringsliv og offentlege tenester. Utvalet peikar på at manglande ansvarsklarheit i kommunane og fravær av sentrale retningslinjer har ført til fragmenterte løysingar og eigne kodesystem i ulike etatar. Hovudkonklusjonen er at det er naudsynt å etablere sentrale forskrifter og faglege reglar som gir kommunane eit einskapleg rammeverk: definisjonar, kva som skal ha adresse, prinsipp for inndeling i adresseparsellar, namngjeving og koding av vegar/område, nummerering av inngangar/hus/oppgangar, merking i terrenget og på kart, samt rutinar for melding og endring. Utvalet meiner desse tiltakene bør gjennomførast uavhengig av kor raskt GAB blir realisert, og at administrative og økonomiske verknader må kartleggast og dekkast gjennom kommunale og statlege ordningar.