Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga kartlegg problemstillinga rundt støy frå sivile og militære skytebanar, manglande retningslinjer og behovet for klare tålegrenser og støydempande tiltak. Ho peikar på at støy frå handvåpen og øvingsskyting kan påverke naboskap, bu- og trivsel og helsemessige forhold, og at manglande standardar har skapt uvisse i forvaltning og planlegging. Utvalet har teke målingar og samla internasjonale døme og tekniske vurderingar for å kunne foreslå målemetodar, grenseverdiar og praktiske mottiltak. Vidare skildrar vedlegga konkrete målingar frå fleire anlegg, arealbehov ved ulike grenseverdiar og tekniske løysingar som jordvollar, lydskjermer og endra driftstider. Konklusjonen er at det er behov for forskriftsfesting av støygrenser for skytebanar, standardiserte måleprosedyrar, krav til vurdering før utbygging i naboskap, og målretta støysanerande investeringar kombinert med driftsreglar for å redusere konfliktar mellom skyteaktivitet og lokalsamfunn. Utvalet legg også vekt på dokumentasjon, oppfølging og bruk av internasjonal praksis som grunnlag for norsk regelverk.

Denne NOU-en vurderer støyproblema knytte til Oslo lufthamn Fornebu i eit perspektiv på 10–15 år og legg fram tiltaksforslag for å redusere ulemper for bustad- og miljøsone. Utgreiinga byggjer på prognosar for passasjerutvikling og flytypeutvikling, støyberekningar for år som 1985, 1990 og 1995, og ei vurdering av tiltak både ved kjelde, drift og arealbruk. Rapporten peikar på at tidlege støyberekningar måtte reviderast etter nye trafikkprognosar frå Transportøkonomisk institutt i 1979, og at usikkerheit i prognosane påverkar konsekvensanalysane. Hovudutfordringa er å handtere veksande flytrafikk og aukande tal menneske som blir eksponerte for høge støynivå, samstundes som Fornebu skal fungere som hovudflyplass. Rapporten samanliknar konsekvensar av å vidareføre drifta ved Fornebu med å overføre delar av trafikken til Gardermoen (inom ein ramme på om lag 1,4 mill. pass./år), og vurderer tekniske og administrative verkemiddel: endra flyprosedyrar, nattrestriksjonar, restriksjonar mot særskilt støysame flytypar, økonomiske insentiv (støyavgifter), styrka kontroll- og overvaking, og tiltak for innvendig isolasjon av bygg. Tiltaka blir vurderte ut frå effekt på støy, trafikktryggleik, forsvar, areal- og økonomiske konsekvensar.

Utgreiinga synleggjer behovet for ei moderne og samla lovgivning for hamner og farvatn som svar på endra trafikkmønster, aukande miljøkrav og krav til tryggleik og beredskap. Samfunnsutfordringa er å sikre effektiv transport på sjø, beredskap mot ulykker og forureining, samt ein god areal- og infrastruktursituasjon for både næringsliv og lokalsamfunn. Utvalet peikar på at dagens regelverk er fragmentert og gir uklar rollefordeling mellom stat, fylke og kommune, og vegleiing om hamnefinansiering, farvannssikring og forvalting av sjøareal manglar eller er utdatert. Hovudkonklusjonane er at det bør vedtakast ein ny, samla havne- og farvannslov som klargjer ansvar, gir fleksible styringsverktøy og legg til rette for meir heilskapleg planlegging og finansiering. Lova skal styrke sikkerheit, beredskap og miljøvern, fremje sjøtransport og gjere reglar om farlei-, fyr- og merketeneste, hamneadministrasjon, avgifter og tilskot tydelegare. Utvalet tilrår òg forbetra samordning mellom sektorar, større bruk av planverk og betre økonomiske insentiv for effektiv hamnedrift og investeringar i kritisk infrastruktur.

Utgreiinga vurderer eit samla regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag og peikar på ei rekkje samfunnsutfordringar knytte til vern av natur, friluftsliv, urfolkssrettar og lokalt sjølvstyre. Bakgrunnen er ønske om tydelegare reglar som balanserer retten til motorferdsel mot vern av biologisk mangfald, stilleområde og naturgrunnlaget etter Grunnlova §112 og naturmangfaldlova. Vidare adresserer utgreiinga konfliktar mellom nasjonale styringsprinsipp og kommunal forvaltning, manglande oversikt og kontroll med ulovleg køyremønster, behov for tilpassingar for samisk kulturutøving og tilgjenge for personar med nedsett rørsleevne. Rapporten bygger på gjennomgang av eksisterande regelverk, tidlegare forsøksordningar (til dømes MoSa og andre forsøksprosjekt), samt vurderingar av koplingar til plan- og bygningslova og andre sektorlover. Konklusjonen er at det trengs ein ny, heilskapleg motorferdsellov som gir klare rammer for kva motorferdsel som skal vere tillaten, styrkar vern for natur og urfolk, presiserer kommunal rolle og forvaltningsnivå, og skjerpar kontroll og sanksjonsmoglegheiter, samtidig som særskilte omsyn til tilgjenge og næringsverksemd blir teke i vare.

Denne utgreiinga analyserer skilnadene i levekår mellom bydelar og grupper i norske byar og gir råd for å redusere segregering og sosiale skilje. Bakgrunnen er aukande opplevingar av ulikskap i tilgang til arbeid, utdanning, helse- og velferdstenester og trygge nabolag. Utgreiinga peikar på at geografisk konsentrasjon av låginntekt, låg utdanning og arbeidsløyse fører til dårlegare resultat for born og vaksne i desse områda, og at dette har langsiktige samansette konsekvensar for integrering, helse og økonomisk deltaking. Rapporten går frå kartlegging av tilstandsbildet til konkrete styrings- og verkemiddeltilrådingar for kommunar, stat og andre aktørar. Hovudmålet er å leggje til rette for meir inkluderande lokalsamfunn ved å kombinere bustad-, utdannings-, arbeids- og velferdspolitikk, styrka lokal samordning og målretta innsats i utsatte område. Tiltaka som blir føreslege, vektlegg meir mangfald i bustadtilbodet, betre skule- og fritidstilbod, arbeidsretta tiltak, tidleg innsats for barn, og nye styringsløysingar for å fremje bærekraftig betre levekår over tid.

Utgreiinga kartlegg konfliktane som følgjer av aukande motorisert ferdsel i utmark og vassdrag — med motorkøyretøy, motorbåtar og luftfartøy (landingar/oppstart). Ho tar utgangspunkt i at eksisterande regelverk innan friluftsliv, vassdrag, naturvern og luftfart ikkje gir ei samla og dekkande regulering av ferdsel i utmark, og peiker på at praksis varierer lokalt og skapar interessekonfliktar mellom naturvern, friluftsinteresser, grunneigarrettar og næringsbehov (dregehogst, jord- og skogbruk, samband til bustad og hytter). Utvalet meiner det er naudsynt med ein eigen lov som fastlegg hovudprinsipp, definisjon av «utmark», avgrensingar mot vegar og landingsplassar, reglar for ferie‑ og rekreasjonsbruk, og særskilte reglar for vassdrag og jakt/fiske. Lova skal gi heimel for lokal regulering, delegasjon til offentlege starinsaktar, dispensasjonsordningar, og tydelege handhevingsmekanismar. Utvalet legg også vekt på behovet for overgangsordningar, særskilte løysingar for Svalbard og forsvaret, og at grunneigaren sin eiga motorferdsel må avklarast gjennom lov eller forskrift. Føreslåtte reglar skal avvege fridom for ferdsel mot vern av natur, tryggleik og rettstryggleik for grunneigarar og allmenta.