Søk i NOU-arkivet

NOU 2015:16 tek for seg utfordringar og moglegheiter knytte til overvann i urbane område. Rapporten peikar på at stadig meir kompakt bygging og eit endra klima med oftare og intensivare nedbør fører til auka risiko for flaum, kjellar- og vegskadar, samt påverknad på naturmangfald og vasskvalitet. Overvann skal sjåast både som eit problem ved høg vassføring og som ein ressurs ved at god handtering kan gi grøne, blå og blågrøne byrom, betre klimatilpassing og styrka byøkologi. Utvalet framhevar behovet for tydelege ansvarsforhold, heilskapleg planlegging og økonomiske verkemiddel som sikrar at tiltak blir gjennomførte. Hovudråda omfattar å integrere overvannshandtering i plan- og bygningsregelverket, styrkje kommunal kompetanse og koordinering mellom sektorar, setje krav til førebyggjande tiltak ved nybygg og ved rehabilitering, og innføre finansieringsmodellar som koplar kostnader til dei som skapar belastningen. Rapporten peikar òg på behov for betre kartlegging, overvaking og kunnskapsdeling for å prioritere tiltak og redusere samfunnsøkonomiske kostnader over tid.

Utgreiinga går inn på behovet for ei samla, nasjonal politikk for romverksemd for å sikre at norske vitskaplege, industrielle og brukarinteresser får størst mogleg utbyte av auka internasjonalt engasjement. Bakgrunnen er at romverksemd no inkluderer fjernmåling, telekommunikasjon, navigasjon, kringkasting og grunnforsking, og at internasjonale organisasjonar og program (særleg ESA) aukar tempo og budsjett. Rapporten tek utgangspunkt i at Noreg i praksis vil gå inn i ESA frå 1987, og føreset at ein skal vurdere kva frivillige ESA-program som bør veljast og i kva grad industrien kan krevast å medfinansiere deltaking. For å styrkje den nasjonale organiseringa blir det lagt fram konkrete forslag: oppretting av ei sjølvstendig eining ut frå tidlegare romavdeling i forskingsrådet for koordinering, etablere Tromsø Telemetristasjon som stifting, og vurdere eit interdepartementalt råd for romverksemd liknande nordiske ordningar. Vidare blir det bedt om å lage ein handlingsplan for perioden 1986–90 og eit anslag for offentlege bevilgningar i same periode. Målet er ei smidig organisasjon med klar arbeidsfordeling som kan tilpasse seg teknologiske og internasjonale utfordringar, samtidig som nasjonale ressursar og industrielle moglegheiter blir utnytta.

Denne utredninga tek for seg korleis den statlege televerksemda best kan organiserast for å handtere både forvaltningsoppgåver og konkurranseutsette tenester. Bakgrunnen er at televerksemda har vorte større, teknologisk meir kompleks og utsett for aukande marknadstrykk, noko som krev klårare rollefordeling mellom statleg regulering, nett- og basisfunksjonar og konkurranseverksemd. Utvalet skildrar dilemmaet mellom politisk styring og kommersiell handlefridom, og legg vekt på at forvaltningsoppgåver etter telegraflova må haldast adskilde frå marknadsretta tenester for å sikre like konkurransevilkår og tillit til regulering. Hovudkonklusjonen er at konkurranseverksemda bør organiserast med tydeleg fagleg og økonomisk sjølvstende, med krav om regnskapsmessig atskiling og marknadsmessige internprisar, medan basisorganisasjonen og forvaltningsfunksjonane må ha tilstrekkeleg politisk styring og samfunnsmessig ansvarsforankring. Utredninga peikar på fleire juridiske organisasjonsmodellar (forvaltningsbedrift, aksjeselskap, statsbedrift eller særlovsløyse bedrift) og tilrår nærare vurdering og lovendringar for å sikre klart styre- og ansvarsforhold, samarbeid mellom einingane gjennom avtalefesting, samt tiltak som trygger like konkurransevilkår for private aktørar.