Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek sikte på å leggje fram eit forslag til ein samla lovregulering for offentlege undersøkjingskommisjonar. Bakgrunnen er behovet for eit tydeleg og einsarta regelverk som sikrar uavhengige, effektive og transparente undersøkingar når alvorlege hendingar eller institusjonelle svikt må granskast utanfor den ordinære straffe- eller sivilrettslege behandlinga. Samfunnsutfordringa er å balansere krav til rettstryggleik og personvern mot kravet om offentleg innsyn og læring for å førebygge framtidige hendingar. Utvalet konkluderer med at det bør innførast ein eigen lov som fastset kommisjonane sine oppgåver, mandat, rettslege status, bevisførebuing, mønster for offentlegheit og reglar om tausheit og klagerett. Lova skal styrkje kommisjonanes uavhengigheit gjennom klåre reglar for saksbehandling, tilgang til dokument, habilitetsvurderingar, ressursrammer og moglegheit for å innkalle vitne og krevje framlegg av dokument. Samtidig legg utvalet vekt på at rettsvernet for tredjepersonar og avgrensingar mellom gransking og påtale må vere tydelege for å unngå rettsleg og praktisk uklarheit. Hovudintensjonen er å gjere undersøkingane meir systematiske, etterprøvbare og retta mot læring og førebygging, samstundes som grunnleggjande rettsvern oppretthaldast.

Utvalet har kartlagt omsorgssvikt og overgrep i norske barnehjem og skolehjem/spesialskolar i perioden fram til 1980. Rapporten viser at institusjonssystemet gjennom låge ressursar, autoritære oppdragelsestradisjonar og dårleg tilsyn i mange tilfelle svikta dei barna som var plasserte der. Samstundes hevdar utvalet at plassering i institusjon for mange fungerte som ei nødvendig redning i ei vanskeleg oppvekstsituasjon. Kartlegginga byggjer på arkivmateriale, sjølvbiografiske opplysningar og fagleg litteratur, men arkiva er fragmenterte og sjølvseleksjon påverkar det biografiske materialet. Hovudkonklusjonane er tydelege: både fysisk mishandling, grov omsorgssvikt og seksuelle overgrep fann stad i omfang ved fleire institusjonar; tilsynsapparatet fungerte ofte svakt eller var prega av inhabilitet; og institusjonane inntok ofte ein defensiv haldning ved kritikk, mellom anna ved å leggja ned kritiserte verksemder i staden for å reformera systemet. Rapporten vurderer òg minnestevneforsking og konkluderer med at rapportar frå offer i stor grad er truverdige. Dokumentasjonen peikar på behov for systematiske reformer, betre registre, styrka tilsyn og omfattande hjelp og kompensasjon til dei som vart utsette for overgrep og svikt.

Utgreiinga vurderer om den tradisjonelle sjøforklaringsordninga framleis er tenleg for å avdekkje årsaker til sjøulykker og styrkje sjøsikkerheita. Bakgrunnen er nasjonale og internasjonale signal om at undersøkingane må bli meir målretta, faglege og uavhengige enn det sjøforklaringane i praksis gir i dag. Utvalet konkluderer at formålet med ulykkesundersøking – læring for å førebygge framtidige ulykker – ikkje blir godt nok ivareteke av dagens kombinasjon av gransking og anten rettslege eller sivilrettslege følgjer i sjøforklaringsinstituttet. Som løysing går flertalet inn for å opprette ein sjøspesifikk Havarikommisjon med fast tilsett fagstab, ein sentral funksjon som prioriterer undersøkingar med tydleg sikkerheitsrelevans, sørgjer for god informasjonsinnhenting og samarbeid med innblanda aktørar, og som har særskilte reglar tilpassa oppgåva. Sjølve sjøforklaringsinstituttet for herreds- og byretten bør opphevast, medan spørsmål om straff- og sivilansvar skal handterast etter alminneleg rettspraksis. Det er semje om mange hovudprinsipp, men delt meining om organisatorisk plassering og om kor vidt forklaringsplikt og andre prosessuelle tilpassingar bør gå lengre enn vanleg forvaltningsrett.

Utgreiinga tek sikte på å kartleggje kva som hende med jødiske eigedelar i Noreg under andre verdskrigen og kor mykje av dette som vart tilbakeført eller erstatta etter krigen. Ho konkluderer med at eit stort fleirtal av jødar i Noreg fekk eigedelar beslaglagde uavhengig av om dei vart drepne, flykta eller overlevde; berre ei stor gruppe flykta til Sverige, medan meir enn éin tredel av om lag 2 100 registrerte jødar omkom. Arbeidet byggjer i hovudsak på arkivmateriale frå naziorganet Likvidasjonsstyret og på etterkrigsordningar som Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Justisdepartementets oppgjørsavdeling. Dokumentasjonen frå okkupasjonstida er fragmentert og mangelfull, særleg når det gjeld verdsetjing av varelagar og løsøregjenstandar og for dokumentasjon av born/heim som aldri vart registrerte. Etterkrigsdata gir betre grunnlag, men også desse har avgrensingar, mellom anna fordi mange slektningar meldte krav på vegner av drepne utan full oversikt. Flertalsdelen har likevel gjort kvantitative anslag over det såkalla udekte tapet — differansen mellom det beslaglagde og det som faktisk vart tilbakeført eller erstatta — og peikar på stor usikkerheit i særleg vare- og løsørevurderingar. Utgreiinga meiner derfor at tala i offentleg debatt (t.d. framstillinga om «68 %») er forenkla, og legg vekt på behovet for vidare arkivarbeid, klår metodikk for verdsetjing og tiltak for rettferdig oppgjer for etterlatne og etterkomarar.

Denne utredninga analyserer på prinsipiell basis kva rolle og funksjon dei statlege bankane har under endra økonomiske og regelverksmessige rammevilkår. Statsbankane blir først og fremst brukte som verkemiddel i kredittpolitikken for å påverke omfang og fordeling av investeringar, samtidig som dei i ulik grad har rolle i nærings-, distrikts-, bustad-, utdannings- og miljøpolitikken. Utvalet vurderer statsbankane i samanhang med andre statlege verkemiddel (tilskot, skattar, direkte reguleringar) og peikar på at ein må vurdere om bankane alltid er mest effektive og kostnadseffektive for å nå målsettingane. Rapporten skildrar eit system med sju statsbankar med sektor- og formålsspesifikke mandat; SND er klart størst innan næringsfinansiering, medan landbruks- og fiskarbankane i praksis har endra låneprofilar som følgje av strukturelle endringar i sektorane. Utvalet peikar på avgrensa effekt som stabiliseringsinstrument, usikker timing av investeringsverknader og låg rolle for konkurransesikring i samla kredittmarknad, men mogleg positiv innverknad i enkelte marknadssegment. På bakgrunn av funna tilrår utvalet klårare rolleavgrensing, mindre overlapp med private aktørar og andre offentlege verkemiddel, sterkare målstyring, betre koordinering og styrka evalueringar for å sikre måloppnåing og kostnadseffektivitet.

Denne NOU-rapporten evaluerer erfaringane med lov om lønnsplikt under permittering i Noreg, og set tiltak og alternativer opp mot formålet om å skjerme arbeidstakarar, tryggje fungerande arbeidsmarknad og redusere trygdebyrde. Utredninga tek utgangspunkt i korleis næringslivet tilpassar arbeidskraft ved svingingar i aktivitet, og vurderer økonomiske og sosiale verknader av ei lovfesting av plikt til lønnsbetaling i permitteringsperiodar. Rapporten samanliknar også ordningar i fleire OECD-land for å grunngje mogelege alternative løysingar. Hovudkonklusjonen er at lønnspliktsregelen har både ønskte og uønskte effekter: ho kan verne arbeidstakarar mot inntektstap og oppretthalde arbeidsforhold, men kan òg auke kostnader for bedrifter, påverke tilpasningsmåtar (t.d. auka bruk av midlertidige tilsetjingar, innleie eller oppseiingar) og gje ulik virkning for kortvarige versus langvarige permitteringar. Utredninga framhevar behovet for målretta regulering som skil mellom ulike situasjonar, og legg fram fleire alternative løysingar — frå meir fleksible reglar i hovudavtalar til endringar i lovteksten og økonomiske insentiv — med vurdering av fordelar og ulemper for arbeidstakarar, arbeidsgivarar og det offentlege.