Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg eit konkret føresleg om å gi arbeidstakarar over 60 år to veker ekstra ferie, og ser saka i samanheng med breiare mål om å redusere belastninga i dei siste yrkesåra. Mandatet krev at praktisk gjennomføring, avgrensing av grupper og mogleg finansiering skal vurderast, med uttrykt føresetnad om dekking over offentlege budsjett. Bakgrunnen er krav og politiske signal frå fagrørsla og parti som ønskjer meir fleksibilitet og betre trivsel for eldre arbeidstakarar, samtidig som ein fryktar at ekstra fri kan svekke eldre sine sjansar i arbeidsmarknaden dersom kostnadene blir bedriftsfinansierte. Utgreiinga peiker på at tiltak som endrar sjølve arbeidssituasjonen (t.d. fleksibel arbeidstid, redusert dagleg arbeidstid) kan vere minst like viktige som meir fritid, men den politiske avgrensninga har gjort at analysen avgrensar seg til den konkrete ferieutvidinga. Rapporten inkluderer òg vurderingar av kven som fell inn under ei slik ordning (lønnsarbeidarar, jordbrukarar og fiskarar etter visse vilkår) og kven som fell utanfor (husmødrer, visse sjølvstendige næringar). Kravet om offentleg finansiering påverkar både fordelingsspørsmål og arbeidsmarknadseffektar, og det blir peikt på behovet for kostnadsanslag og vurdering av samfunnsøkonomiske verknader før innføring.