Søk i NOU-arkivet

NOU 2015:16 tek for seg utfordringar og moglegheiter knytte til overvann i urbane område. Rapporten peikar på at stadig meir kompakt bygging og eit endra klima med oftare og intensivare nedbør fører til auka risiko for flaum, kjellar- og vegskadar, samt påverknad på naturmangfald og vasskvalitet. Overvann skal sjåast både som eit problem ved høg vassføring og som ein ressurs ved at god handtering kan gi grøne, blå og blågrøne byrom, betre klimatilpassing og styrka byøkologi. Utvalet framhevar behovet for tydelege ansvarsforhold, heilskapleg planlegging og økonomiske verkemiddel som sikrar at tiltak blir gjennomførte. Hovudråda omfattar å integrere overvannshandtering i plan- og bygningsregelverket, styrkje kommunal kompetanse og koordinering mellom sektorar, setje krav til førebyggjande tiltak ved nybygg og ved rehabilitering, og innføre finansieringsmodellar som koplar kostnader til dei som skapar belastningen. Rapporten peikar òg på behov for betre kartlegging, overvaking og kunnskapsdeling for å prioritere tiltak og redusere samfunnsøkonomiske kostnader over tid.

Denne utredninga gjev ein heilskapleg gjennomgang av tekniske, miljømessige og organisatoriske utfordringar ved planlegging, legging, drift og reparasjon av olje- og gassrørleidningar på kontinentalsokkelen, med særleg fokus på djupe område. Bakgrunnen er behovet for trygge, økonomiske og miljømessige løysingar når petroleumsressursar skal fraktast til land frå felta til havs. Rapporten kartlegg sokkelens fysisk-geologiske karakter, transportkrav, materialval, korrosjons- og mekaniske påkjenningar, samt aktuelle leggemetodar (stingermetoden, skrårampe, spoling, fløting, bunntrekking m.m.). Ho vurderer også påverknad frå vær, straumar, bunnforhold og andre brukarar som fiskeri og skipsfart. Hovudkonklusjonane peikar på at korrekt dimensjonering, tilpassa korrosjonsvern, robust leggemetode og tilstrekkeleg beskytting eller nedgraving er avgjerande for sikker drift. Utvalet framhevar òg behovet for standardar, overvaking, beredskap for reparasjon og vidare forskning/kompetansebygging for å sikre at rørleidningane fungerer trygt over lang tid utan unødig risiko for miljøskade eller forstyrrelsar av andre næringar.

Denne offentlege utgreiinga tek for seg miljøverknader av regulering og utbygging av vassdrag for vasskraft med særleg fokus på forureining. Utvalet har vurdert 294 vassdrag eller avsnitt som kan regulerast, og legg vekt på korleis hydrologi, økologi og brukarinteresser vert påverka både under anleggsfasen og i langsiktig drift. Bakgrunnen er konfliktar mellom energiproduksjon og vern av vatnressursar, drikkevatn, fiske og friluftsliv. Rapporten dokumenterer at reguleringar bremsar eller endrar straumføringa, førebur opphoping av sediment og næringsstoff i magasin, auka oksygenproblematikk i stillevatn, og auka risiko for forureining under byggearbeid. Den peikar også på svakheiter i saksbehandling, manglande standardiserte konsekvensanalysar og behov for stasjonær overvaking. Konklusjonen er at vassdragsreguleringar krev strengare miljøvurdering, betre tekniske og administrative tiltak for å førebyggje forureining og klåre reglar for å ivareta samfunnsnytte og verninteresser. Rapporten legg fram konkrete tiltak for førebygging, overvaking og kompensasjon som grunnlag for rettleiing og lovendringar.

Denne utredninga vurderer korleis skattlegginga av norsk vannkraft best kan utformast for å sikre ein effektiv, stabil og legitim fordeling av staten sin del av økonomisk vinst frå vasskraftressursane. Bakgrunnen er at vasskraft er ei knapp, naturbasert ressurs som gir økonomiske renteinntekter (ressursrente) utover normal avkastning, og at skattesystemet påverkar investeringsinsentiv, driftsval og lokalsamfunn. Utvalet peikar på samfunnsutfordringar knytte til å balansere ønsket om å hente ut ressursrente til fellesskapet, samstundes som ein ikkje må skape unødig skjevvridande effektar eller usikkerheit som hemmer fornying og opprusting av kraftverk. Rapporten vurderer dagens avgift- og skatteopplegg, identifiserer svakheiter når det gjeld neutralitet, investeringsinsentiv og transparens, og gir konkrete løysingar for å avgrense skattemotivert skifte i organisering og for å klargjere skattereglar for nye investeringar, konsesjonsvilkår og eigedomsrett. Hovudkonklusjonen er at skattlegginga bør retta seg mot å ta ut ressursrenta meir direkte og forutsigbart, samtidig som ein endrar enkelte reglar for avskriving, tapshandtering og berekningar for å ivareta investeringsvilkår og sikre lik behandling over tid og mellom aktørar.

Utgreiinga tar føre seg korleis ein kan sikre fagleg kompetanse, bemanning og driftstryggleik i framtidige drikkevass- og avløpsanlegg. Ho peikar på at det planlagde nettverket av behandlings- og renseanlegg krev eit heilt nytt utdannings- og sertifiseringsopplegg for å møte vekst i anlegg, strengare miljøkrav og behov for trygg drift. Rapporten skisserer eit integrert system (KSU for behandling og KSU/ADK for transport) med tre klassar anlegg og tilsvarande tre klassar sertifikat for personell. Målet er å auke kompetansenivået, gi fagarbeidarstatus for driftsoperatørar, betre stillings- og lønnsforhold og dermed tryggje rekruttering og driftssikkerheit. Det leggast vekt på både opplæring i vidaregåande skule og ved Statens Teknologiske Institutt, kombinasjon av teoretiske kurs og praktisk instruksjonsutstyr, overgangsordningar for yrkesaktive og eit kursbasert system for lednings- og transportarbeid (A, D, K). Rapporten presenterer anslag for tal på anlegg, personellbehov og infrastruktur, samt kostnads- og kapasitetskrav for undervisningsstader. Innføring av krav til klassifisering og sertifisering blir foreslått tidfesta og stilt som krav til eigarar (vanlegvis kommunar). Samla forslag søkjer å styrkje kvalitet i vassforsyning, redusere utslepp og skape eit varig fagmiljø for drift og vedlikehald.

Denne utgreiinga vurderer følgjene av cruiseaktivitet i norske farvatn og tilgrensande havområde med særleg fokus på sjøsikkerheit, beredskap og redning. Rapporten synleggjer at cruise gir økonomiske og reiselivsrelaterte verdiar, men også vesentlege risikoar knytte til store passasjertal, skipsteknologi, dårleg ver, avstand til redningsressursar og sårbare kyst- og arktiske område. Særskilde utfordringar er organisering av innsats ved store utløyse- eller havarihendingar, manglande lokal beredskap i mange hamner, utilstrekkeleg slepekapasitet og påkosta medisinsk evakuering. Miljøkonsekvensar ved utslepp og akutt forureining står sentralt, liksom behovet for betre informasjonsdeling, trafikkstyring og krav til operatørar. Utgreiinga peiker på at ansvar og oppgåver er spreidd på fleire aktørar og regelverk som ikkje fullt ut samsvarar med dagens trafikkbilete. Konklusjonen er at tiltak må kombinerast: styrkt beredskap og redningsevne, skjerpa regelverk og operasjonelle krav, betre infrastruktur i hamner og kyststrekningar, og økonomiske insentiv/krav for operatørane for å redusere risiko og miljøpåverknad. Tiltaka skal gjere beredskapen robust nok til å handtere større og meir komplekse hendingar i norske farvatn.