Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga tek for seg voldtekt som eit vedvarande og alvorleg samfunnsproblem i Noreg, med fokus på førebygging, etterforsking og korleis dei utsatte blir møtte av hjelpeapparatet. Rapporten framhevar at omfanget av seksuelle overgrep er høgt, at mange ikkje melder frå, og at berre eit lite mindretal av anmeldelsene endar i dom eller straff. Det peikar på systemsvikt i politiet, manglande kompetanse og ressursar, og brotstykkevis tilbod til dei som er utsette, både juridisk og helsemessig. Vidare blir rettslege rammer, mellom anna definisjonar og bevisvurderingar, vurdert i høve til korleis dei påverkar etterforsking og domsutfall. Utgreiinga legg vekt på tverrsektorielt samarbeid, sterkare satsing på forebygging gjennom utdanning og kulturendring, betre datagrunnlag og spissa tiltak for å betre rettstryggleiken til ofra. Målet er å auke oppklaring og førebygging, styrke omsorga for dei utsette og å endre institusjonelle praksisar som i dag bidreg til at løysningane blir fragmenterte og utilstrekkelege.

Utgreiinga tek for seg dilemmaet mellom arbeidstakar- og arbeidsgivarfridom på den eine sida og samfunnet sitt behov for kontinuerleg drift i særleg viktige verksemder på den andre. Ho plasserer problemet i historisk kontekst med alvorlege arbeidskonfliktar som framprovoserte politisk reaksjon og eit behov for å vurdere tvungen voldgift som eit verkemiddel for å hindre skadelege arbeidsstansar. Rapporten legg vekt på at forhandling og mekling bør vere hovudvegen for konfliktløysing og meiner det ikkje er ønskjeleg å lovfeste detaljar som innskrenkar partane si organisasjonsfridom. Samstundes konstaterer ho at frivillige ordningar tidlegare har vore vanskelege å få på plass og at det finst situasjonar der samfunnsviktig verksemd krev meir bindande løysingar. Utgreiinga balanserer prinsipielle omsyn mot praktiske føresetnader: ho peikar på nødvendigheita av klare prosedyrar for kritiske tilfelle, sikring av partsautonomi der dette er mogleg, og tilvisar eit sett av tiltak og tryggleiksmekanismar som kan kombinerast for å avgrense inngrep i kollektive rettar. Målet er å finne ei løysing som minimaliserer arbeidsstans utan unødig å svekke partane sin fridom eller rettstryggleik.

NOU 2003:31 tek for seg menns vald mot kvinner i nære relasjonar og klargjer eit heilskapleg politisk og fagleg grunnlag for ei nasjonal satsing. Utgreiinga peikar på vald som eit strukturelt og ekteskapleg maktproblem som skuldast kjønnsstrukturar, men òg på samansette individuelle og sosiale faktorar (rus, kultur, klasse, identitet). Ho legg vekt på at mange former for vald ikkje fangast i politi- og rettsstatistikk, og at barn som veks opp i heimar med vald er særleg sårbare med både umiddelbare skadar og langtidsskonsekvensar. Rapporten påpeikar manglande kompetanse og motstand i offentlege institusjonar, behov for tryggare og meir tilgjengelege hjelpetilbod, og krav om behandlingstilbod også til menn som utøver vald. Utvalet argumenterer for klåre definisjonar, koordinering mellom sektorar og styrka rettslege og administrative føresetnader for å førebygge vald og tryggje offeret sitt vern. Anbefalingane omfattar både førebygging, strakstiltak, meir kunnskap og økonomiske ressursar for krisesenter, familievern, politi og behandlingstilbod. Målet er å sikre den grunnleggande retten til eit liv utan frykt for vald for kvinner og barn.

Kapittelet oppsummerer kunnskapen om vurdering og handtering av voldsrisiko blant personar med alvorleg psykisk liding, med vekt på schizofrenispekteret og tilknytta psykotiske tilstandar. Utgangspunktet er at psykiske lidingar er vanleg i befolkninga, men berre om lag halvparten med alvorlege lidingar får spesialistbehandling. Forskinga som vert referert, byggjer på pasientpopulasjonar og gir gruppenivåinnsikt meir enn presise prognosar for enkelttilfelle. Eit hovudpoeng er at voldsrisiko er dynamisk: ho er høgast rundt innlegging, under opphald og like etter utskriving, og fell gradvis til nivå lik allmennbefolkninga innan eitt år for mange pasientar. Dei som vert utøvande, rettar oftast vald mot nære omsorgspersonar i heimen. Risikofaktorar som aukar sannsynet for grov vald inkluderer aktiv psykotisk symptomatologi, rusavhengheit, tidleg åtferdsforstyrring, tidlegare ofringserfaringar, arrestasjon og økonomisk avhengdom av familie. Hyppigare kontakt med hjelpeapparatet verkar risikoreduserande. Kapittelet framhevar at målsettinga ikkje bør vere å predikere «kven som vil bli valdsmann», men å kartleggje og iverksetje handteringsstrategiar som til ei kvar tid minimerer den enkelte si gjentaksrisiko.

Utgreiinga vurderer ei omfattande reform av den statlege ordninga for erstatning ved voldsskadar for å sikre meir rettferdige, forutsigbare og effektive kompensasjonsløysingar for offera. Ho synleggjer at dagens system er fragmentert, utydeleg og i praksis gir store variasjonar i kva skadelidte får dekka — både økonomisk og ikkje-økonomisk. Samfunnsutfordringa er å gi adekvat kompensasjon til menneske som har vorte skulda for alvorleg kriminalitet, samstundes som ordninga må vere effektiv, rask, enkelt tilgjengeleg og økonomisk berekraftig. Utvalet peikar på behov for klarare lovheimel, betre regelverk for vurdering av varig tap og ikkje-økonomisk skade, styrkt ryggdekning ved tidleg hjelp og tiltak for å unngå unødig skilnader mellom grupper av skadelidte. Hovudkonklusjonen er at det bør innførast ei ny lov om voldsskadeerstatning med presise reglar, standardiserte vurderingskriterium, forbetra saksbehandlingstider, sterkare rettstryggleik for søkjarane og tiltak som sikrar betre rehabilitering, raskare økonomisk støtte og meir forutsigbare erstatningsutfall.

Denne utgreiinga tek føre seg om det bør innførast straffebestemmingar mot utbreiing av grovt støytande eller spekulativt vald i ord og bilete, særleg med omsyn til verknad på born og unge. Bakgrunnen er politisk bekymring for auka spekulasjon i vald og sadisme i trykt og audiovisuelt materiale. Utgreiinga avklarar avgrensingar mot ytringsfridom og informasjonsbehov, peikar på at vanlege nyheitsrapportar vanlegvis ikkje skal ramast, og nemner at skildringar med sadistiske eller pornografiske element kan gje eit straffverdigt, støytande preg. Komiteen har innhenta internasjonale erfaringar og fagleg forskingsmateriale for å vurdere samband mellom valdsframstillingar og skadeverknader. Hovudkonklusjonen er at det ikkje vert tilrådd ei generell ny straffebestemming retta mot utgjeving eller omsetjing av grove valdsskildringar. Samstundes fremjar eit mindretal eit snevrare forbod med sikte på vern av barn: sal forbodt til under 14 år av teikneseriar der krig, væpna kamp eller kriminalitet er hovudtema. Utgreiinga legg vekt på å skjerme barn utan å svekke grunnleggjande ytringsfridom, og peikar på behov for vidare kunnskapsinnhenting, målretta tiltak retta mot distribusjon til mindreårige og samarbeid med bransjen om aldersmerking og salskontroll.