Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om Statens pensjonsfond utland (SPU) bør halde eller selje energiaksjar for å verne nasjonaløkonomien mot eit varig fall i olje- og gassinntekter. Ho tek utgangspunkt i at mesteparten av dei framtidige petroleumsverdiane allereie er omgjorde til finansformue i SPU, og at det økonomiske rammeverket — handlingsregelen — i dag skjermer fastlandsøkonomien ved kortsiktige oljeprissjokk. Utvalet finn at eit sal av energiaksjar i fondet berre i svært liten grad vil fungere som forsikring mot varige tap i petroleumsinntektene: energiaksjar utgjer om lag 4 prosent av fondet (ca. 315 mrd. kr i 2017), og berre kring 1 prosent av eit anslått tap når ressursverdiane fell vil bli dekka. Analysane viser sterk månad-til-månad samsving mellom energiaksjar og aksjemarknaden generelt, medan ei varig samanheng mellom oljepris og aksjeavkastning er usikker men mogleg. Utvalet tilrår at SPU framleis bør investerast i energiaksjar, at tiltak for å redusere oljeprisrisiko heller bør retta mot direkte statlege eigarskap (Equinor, SDØE) eller eit tydelegare selskapspåverknadsarbeid, og at krav om ei prinsipiell, godt dokumentert og høg terskel må liggje føre før ein endrar investeringsstrategien i fondet.

Utgreiinga vurderer om innanlandske aksjeartar bør kunne registrerast i registeret på vegner av ein forvaltar, slik utanlandske investorar allereie kan. Ho tek utgangspunkt i to hovudomsyn: behovet for opne og brukbare aksjeeigarregister for allment og tilsynsbruk, og interessene investorar har i effektiv forvaltning og anonymitet. Utvalet meiner at forvaltarregistrering svekkjer registerets informasjonsverdi og gjer det vanskelegare å avdekke ulovleg åtferd (til dømes innsidehandel) og å gjennomføre effektiv skatte- og tilsynskontroll. Vidare vil meir bruk av forvaltarregistrering kunne gjere selskapa mindre i stand til å ha direkte dialog med eigarane og svekke aktivt eigarskap. På den bakgrunnen tilrår utvalet i hovudsak at ein ikkje opent opnar for at innanlandske investorar kan forvaltarregistrere aksjar i norske selskap. Samstundes peikar utvalet på behov for presiseringar og avgrensingar i regelverket: klår definisjon av «utenlandsk aksjeeigar», heimel for å oppnå rettsvern ved melding til forvaltar, høve for selskap til å reservere mot forvaltarregistrering i vedtekter, krav om rapportering frå forvaltarar for å betre innsyn og reglar om kven som kan opptre som forvaltar og om sanksjonar ved manglande opplysningsplikt.

Denne delutredninga tek for seg korleis gevinst, tap og avkastning på aksjar, obligasjonar, valuta og enkelte relativt nye finansielle instrument (opsjonar, terminer/futures, FRAs og swappar) bør skattleggjast. Bakgrunnen er behovet for einsarta og konsekvente reglar slik at same økonomiske resultat ikkje vert ulikt handsama avhengig av form og juridisk innpakning. Utredninga vurderer periodiseringsprinsipp (når inntekt og kostnad skal kjennast), om finansinstrument skal skattleggjast separat eller samordnast med det underliggande objektet, og forholdet til internasjonale reglar og praksis. Gruppen legg fram konkrete forslag for korleis underliggande aktiva (aksjar, obligasjonar, valuta) og derivata bør behandlast skattemessig, med mål om å redusere skattemotivert omlegging, forenkle praktisk handtering og sikre nøytralitet mellom ulike typar instrument. Formuesbeskatning blir ikkje handsama her. Utredninga inneheld òg definisjonar, ei gjennomgang av gjeldande rett, samanfatning av høyringsinnspel og nærare forslag til utforming av reglar for kvart instrument.