Søk i NOU-arkivet

Utredninga tek utgangspunkt i ei vedvarande rettsleg og politisk uvisse om korleis bindande arealplanar skal påverke erstatninga ved ekspropriasjon. Sentrale dommar frå slutten av 1990-talet har vist at domstolane i praksis nokre gonger legg vekt på reguleringsplanar ved verdifastsetjing, også når planen avgrensar den private utnyttinga sterkt, noko som har ført til uro om likebehandling og forutsigbarheit for grunneigarar. Samstundes medfører ei klar lovregulering av planen sitt innhald verknader for kommunal planmyndigheit, marknadsprisar og miljøstyring. Utvalet legg til grunn at hovudregelen skal vere at bindande reguleringsplanar leggast til grunn ved erstatningsutmåling, men at unntak frå denne regelen slik dei er utforma i rettspraksis, skal vidareførast og kodifiserast. Hovudmessige mål er å auke rettsikkerheita og forutsigbarheita, samstundes som retten til full erstatning blir ivaretatt i dei tilfella der særlege omsyn talar for å sjå bort frå planen. Utvalet peikar på at ei lovfesting må vere presis for å unngå vilkårlege eller inkonsistente vurderingar, og tilrår vidare utgreiing og avgrensa lovnærare reglar som gjer skiljet mellom hovudregel og unntak tydeleg for domstolar, forvaltning og partar.

Dette delutgreiinga tek for seg samordning av plan- og bygningslova med eit vidt spekter lover som direkte rører ved bruk av grunnareal og naturressursar. Bakgrunnen er at mange sektorlover har regler som kan komme i konflikt med kommunal og fylkeskommunal planlegging, noko som skapar fragmentering, uklare ansvarsforhold og praktiske regelkonfliktar ved arealdisponering. Utvalet avgrensar arbeidet til lover med direkte betydning for grunn og ressursbruk, og føreslår samordningsbestemmelsar i kring 30 lover for å sikre coherent styring av arealbruk. Hovudidéen er å etablere prinsipp og ein «samtykkemodell» som skal klargjere forholdet mellom sektorlovgiving og planbestemmelser, redusere motstridande praktisering og gi kommunane handlingsrom innan planrammer. Rapporten peikar òg på at plan- og bygningslova har ei vidare ramme som omfattar økonomisk, sosial og kulturell planlegging, og at dette området krev eigne samordningstiltak i ein framtidig fase. Vidare inneheld utredninga konkrete forslag til endringar i plan- og bygningslova, vurderingar av korleis sektorlover under fleire departement bør tilpassast, og ei gjennomgang av økonomiske og administrative konsekvensar ved ei slik samordning.

Denne NOU-en tek for seg korleis eigedomsretten til grunn påverkar samfunnsmessig arealdisponering og kva verkemiddel som finst eller kan nyttast for å nå politiske mål. Utgreiinga legg vekt på ei samfunnsmessig heilskapsvurdering av grunnutnytting og på avveginga mellom den einskilde eigarens tryggleik og fellesskapets behov — mellom vern av landbruk og natur, sikring av tomteareal til industri og handel, og trygging av tenestetilbod og sysselsetting. Rapporten gir ein systematisk gjennomgang av gjeldande regelverk (bl.a. bygning, jord- og skoglova, naturvern, ekspropriasjon og konsesjon) og peikar på manglar og uklare grensar i reguleringa av eigarrådigheit. Hovudbodskapen er at eksisterande verkemiddel i mange høve kan dekke behova, men at dei krev klårare prioriteringar, betre demokratisk medverknad, og presiseringar for å unngå tvilstilfelle kring inngrep i naturressursar og bakgrunnsareal. Utgreiinga vurderer òg behovet for strengare reglar mot vesentleg omdisponering av ressursar, betre kompensasjonsreglar ved ekspropriasjon, tomtepolitikk og skatte-/avgiftsordningar for å påverke marknadssignal, samt tiltak for å styrkje forvaltninga av offentlege eigedomar.

Denne utgreiinga tek utgangspunkt i kvikkleireskred som kan gje store tap av liv og store materielle kostnader, illustrert ved Gjerdrum-skredet. Samfunnsutfordringa er manglande kartgrunnlag, uklar ansvarsfordeling og varierande førebyggjande innsats for bygg og eksisterande bebyggelse i område med marin leire. Utvalet peikar på at kvikkleireskred kan føreligge både ved menneskelege inngrep og ved naturleg erosjon, ofte i kombinasjon, og at målretta tiltak kan redusere risikoen vesentleg. Hovudmåla er betre kartlegging, klarare plikter for kommunar og grunneigarar, styrkt statleg rolle ved sikring av eksisterande bebyggelse og auka kunnskap og overvaking. Utgreiinga tilrår ein nasjonal handlingsplan, meir ressursar til fysisk sikring, forbetra aktsomheitskart og ei ny naturskadesikringslov som klargjer grunneigars ansvar for varsling og staten sitt ansvar for hastetiltak. Utvalet argumenterer for at nullvisjon for tap av menneskeliv i kvikkleire bør vere styrande, samstundes som ein må avvege kva akseptabelt risikonivå i samfunnet skal vere.