Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga kartlegg eit aukande behov for opne hjarteoperasjonar i Noreg utover tidlegare anslag. Ho set dette inn i auka etterspurnad som følgje av breiare indikasjonar (særleg inkluderande eldre pasientar), endra behandlingsmønster og nye akutte behandlingsbehov som krev rask utredning og eventuell kirurgi. Rapporten peikar på at tilbodet tidlegare var avgrensa av ressursflaskehalser — særleg manglande spesialsjukepleiarar, operasjons- og intensivkapasitet, og blokkerte sengeplassar — noko som har gitt aukande ventelister og ventetider. Samstundes fører teknologiske endringar som angioplastikk (PTCA) til både substitusjon og samspel med kirurgien: ein reknar nøkternt med at kring 20–30 % av koronarpasientane kan vere aktuelle for PTCA, men slike inngrep krev ofte hjartekirurgisk back-up. Rapporten vurderer også alternativ organisering (sentralsjukehus med meir utredning, eiga nasjonal senterløsning eller behandling i utlandet) og framhevar at best dekning krev koordinering av utdanning, kontinuerleg oppfølging, økonomiske insentiv og administrativ «skjerming» av hjartekirurgiske ressursar. Konklusjonen er at behovet overstig det tidlegare måltalet på kring 1 975 operasjonar pr. år, og at tiltak innan personalopplæring, sengestruktur, utredningskapasitet og økonomiske styringsverktøy er naudsynte for å møte etterspurnaden.

Denne utgreiinga vurderer kvifor og korleis norsk næringsliv — særleg industrien — bør orientere seg sterkare mot utlandet. Ho tek utgangspunkt i økonomiske endringar som aukande internasjonal konkurranse, teknologisk omstilling og behov for stordriftsfordelar. Utgreiinga syner at utanlandsinvesteringar ofte er bedriftsøkonomisk motiverte (nærleik til marknad, lågare produksjonskostnader, stordrift) samstundes som dei reiser samfunnsøkonomiske spørsmål om heimlig sysselsetjing, valutastrøm og risikoeksponering. Rapporten kartlegg eksisterande nasjonale og internasjonale verkemiddel—tilskot, lån, garantiar, blandede kredittar og eksportfrämjande organ — og vurderer korleis desse kan nyttast eller omorganiserast for å understøtte lønsame, norske eigde investeringar i utlandet. Sentrale anbefalingar handlar om å styrkje foretakenes eigenkapital, etablere målretta kreditt- og garantiordningar, klargjere skattemessige reglar ved utanlandsetablering, samt satsing på opplæring av personell for å handtere internasjonal verksemd. Utgreiinga legg vekt på å balansere bedriftsøkonomiske fordelar med nasjonale omsyn og på å utforme ordningar som avdekkar eller avgrensar forretningsmessig risiko, der spesifikke spørsmål som statsgaranti for forretningsrisiko og tilskot til opplæring har vektlagt uenigheit i utvalet.