Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg samspelet mellom teknologisk utvikling, bemanning og trygg, effektiv drift i moderne handelsfartøy. Ho spring ut av eit nasjonalt behov for å halde oppe skipsfart som næring under norsk flagg samstundes som internasjonale omstillingar og modernisering har redusert talet på mannskap. Sentralt i vurderinga står spørsmålet kva funksjon «sikkerheitsbemanning» skal ha, og korleis bemanning skal tilpassast skipsspesifikk teknisk standard utan at tryggleiken, opplæringa eller sosiale og arbeidsmessige forhold blir skadelidande. Utvalet har gjennomgått gjeldande regelverk (inkl. 1983-forskriftene og STCW-konvensjonen), erfaringar frå forsøk med redusert bemanning, og gjort observasjonar på ulike fartøy. Rapporten legg vekt på at bemanning må vurderast individuelt for kvart skip, at alternative driftsformer og vakthaldordningar kan avgrense ressursbruk, og at sjøfolk si kvalifikasjon, organisering, arbeidstid og avløysingsordningar påverkar bemanning. Økonomiske og administrative konsekvensar skal kartleggast, og utvalet går inn for ei ny regulering som klargjer minimumsfunksjonar og gir rom for både uendra eller reduserte ressursbruksalternativ med sikring av opplæring og arbeidsmiljø.

Denne utgreiinga tek for seg behovet for retningsgjevande normer for pleiepersonell i psykiatriske sjukeposter. Ho plasserer spørsmålet innanfor ei breiare samfunnsutfordring: endra pasientmønster og fagleg utvikling i psykisk helsevern krev endra organisering og bemanning. Rapporten peikar på langvarig underbemanning, rekrutterings- og utdanningsbegrensingar, auka personellgjennomtrekk og skilnad mellom ulike typar postar (t.d. akutt, opne innakts-, rehabiliterings-, ungdoms-, alders- og langtidspostar). Arbeidet synleggjer at kvalitativt godt pasienttilbod krev både talmessige normer, klarare kvalifikasjonskrav og organisatoriske tilpassingar (tjenesteplanar, stillingsstruktur og funksjonsdeling). Utgreiinga legg fram konkrete normforslag per posttype, framhevar behovet for oppretting av nye stillingar og ein trinnvis gjennomføringsplan, og viser til at tiltak må kombinerast med auka utdanningskapasitet og betre rekrutteringsvilkår. Målet er tryggare, meir fagleg forsvarleg pleie og betre samspel mellom institusjonar og kommunale tenester for å møte framtidige krav i psykisk helsevern.

Dette er ei delutgreiing som tek for seg bemanning og personellnormering ved kirurgiske og medisinske sjukeposter. Ho byggjer på tidlegare delutgreiingar om gruppepleie, intern opplæring og avgrensing av avdelingssjukepleiars og kontorassistents ansvar, og evaluerer korleis reformer og nye arbeidsordningar fungerer i praksis. Problemet er utfordringar med å sikre rett bemanning, klåre funksjonsgrenser og opplæring i eit arbeidsfelt prega av store variasjonar i sjukepoststorleik, pasientstraum og pleiebehov. Utvalet gjennomførte prøveprosjekt ved seks ulike sjukeposter i tre sjukehus, med frekvensstudier, observasjonar, spørjeskjema og faglege vurderingar. Desse viste at gruppepleie er utbreidd og i mange tilfelle fungerer godt, men at det finst betydelige skilnader i budsjetterte stillingar, reell bemanning og pasientgrupper. Frekvensstudiane gav nyttig datagrunnlag, men avdekte også at tidsregistreringar ikkje fangar opp aktivitetar som ikkje blir utførte eller kvaliteten i delta aktivitetar. Utvalet legg vekt på fagleg skjønn og anbefaler å kombinere tidsmåling med kvalitetsvurdering, klare instruksar for avdelingssjukepleiarar og kontorassistentar, målretta opplæring og pragmatiske normer for bemanning som tek omsyn til økonomi og personalressursar.