Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om og korleis straffelova bør nyttast for å retta rettsleg forfølging mot åtferd som kan overføra alvorlege smittsame sjukdomar. Ho tek utgangspunkt i at smittevernlova har førebyggjande samfunnsomsyn, men at det også finst reglar i strafferetten som skal kunna ramma overføring og fare for overføring. Utvalet har samla medisinsk og samfunnsvitskapleg kunnskap for å avvega føremonane og risikoane ved å bruke straffereiskapet i dette feltet, og har vurdert forholdet mellom smittevernlovgivning og straffebestemmelsar. Rapporten påpeikar kritikk mot tidlegare og nye straftsbilegg som oppfattast vage eller uhensiktsmessige, og løftar fram behovet for klarare avgrensingar, beviskrav og rettssikkerheitsgarantiar. Utvalet legg fram eit fleirtalsutkast til endringar i straffelova vedrørande både faktisk overføring og fare for slik overføring, i tillegg til presiseringar i straffeprosessloven og nokre endringar i bioteknologilova. Rapporten peikar òg på behov for betre praktisering av smittevernlova, meir kunnskapsbasert tilnærming og internasjonal samordning. Kapittel 11 inneheld dissensar som har ført til at lovteksten er utarbeidd av fleirtalet; for øvrig er utgreiinga einig.

Denne utgreiinga legg fram forslag til ei samla diskrimineringslov med mål om å styrkje vern mot diskriminering på tvers av fleire område i samfunnet. Bakgrunnen er at vernet i dag er spreidd på fleire lover og ordningar, noko som gjer rettsvernet uoversiktleg og kan skapa rettslege og praktiske hull. Utvalet tek også opp om Noreg bør ratifisera og inkorporera tilleggsprotokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som inneber eit generelt forbod mot diskriminering, og om ikkje-diskrimineringsprinsippet bør få grunnlovsstatus. Rapporten peikar på særskilde utfordringar knytte til vern for ulike grupper (mellom anna kvinner og homofile i trossamfunn), føreseieleg behandling i rettssystemet, og behovet for klårare reglar og tydelegare verkemiddel for å førebygga og handsama diskriminering. Sentral konklusjon er at eit heilskapleg lovverk, supplert med nødvendige endringar i andre lover og vurdering av internasjonale forpliktingar og grunnlovsfesting, vil styrkja likebehandling og rettstryggleiken for personar som rammar av diskriminering.

Denne utgreiinga vurderer særreglar i likestillingslova og arbeidsmiljølova som opnar for at trussamfunn kan gjere unntak frå forbodet mot diskriminering på grunn av kjønn og homofil samlivsform ved tilsetjing. Bakgrunnen er ein juridisk og samfunnsmessig spenning mellom vern av religionsfridom og vern mot diskriminering. Utvalet peikar på at dei særskilde unntaka svekkjer individets likebehandling i arbeidslivet og kan føre til at kvinner og homofile vert stilt dårlegare både i tilsetjingsprosessar og i stillingar innan trussamfunn. Samstundes synleggjer utgreiinga at trussamfunna har behov for å ivareta religiøse kjernefunksjonar i enkelte stillingar. På denne bakgrunnen anbefaler utvalet ei presisering og avgrensing av unntaka: generelle unntak bør opphevast, medan snevre, klart avgrensa vilkår kan gjerast gjeldande for stillingar der religiøse krav er ei reell og nødvendig yrkesmessig føresetnad. Forslaga inneber harmonisering av reglar, tydelegare arbeidsgjevarpliktar, klage- og handhevingstiltak og overgangsordningar for å sikre rettstryggleik for både arbeidstakarar og trussamfunn.