Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga tek for seg behovet for ein samla og oppdatert lovgjeving for arbeids- og lønnsforhold om bord på skip. Ho byggjer på internasjonale krav (særleg Maritime Labour Convention 2006) og peikar på at dagens regelverk er fragmentert, uklart og delvis mangelfullt for å sikre grunnleggande arbeids- og tryggingsrettar for sjøfolk. Samfunnsutfordringa er tredelt: vern av arbeidstakarar som ofte jobbar i grenseoverskridande og mobile miljø, behovet for konkurransedyktige rammevilkår for norsk skipsfart, og krav om effektiv kontroll og handheving. Utvalet konkluderer med at ein eigen skipsarbeiderslov vil gi betre rettstryggleik, føreseielege reglar for arbeidsgivarar og klarare ansvarsforhold mellom sektorstyresmakter. Lova skal harmonisere nasjonale reglar med internasjonale standardar, avgrense kva skip og kva arbeid som fell inn under reglane, regulere tilsettingsforhold, arbeids- og kviletid, helse, sikkerheit og sosiale rettar, samt styrkje tilsyn og sanksjonar. Samstundes tilrår utvalet å ta omsyn til sjøfarten si særlege driftssituasjon ved å gi visse tilpassingar innan arbeids- og tenestetidsreglar. Målet er å betre vern for den enkelte sjømann utan å undergrave norsk verft- og rederivirksomheit si konkurranseevne.

Utredinga tek føre seg behovet for lovheimlar som gjev styresmaktene rask og målretta handlefridom ved ekstraordinære kriser utanom krig eller direkte trugsmål mot rikets sjølvstende. Bakgrunnen er erfaringar frå blant anna stor flyktningtilstrøyming, naturhendingar, pandemiar og infrastruktursvikt, som synleggjer at gjeldande beredskapslovgiving av og til manglar smidige, sektorovergripande verkemiddel for å sikre heilskapleg ressursbruk og effektiv respons. Utvalet vurderer to hovudgrep: ei generell sektorovergripande fullmaktsbestemming som kan supplere eller avvike frå vanleg lovgiving, og ei eiga suspensjonshjemel som midlertidig kan endre enkeltpersonars rettsstilling i særlege situasjonar. Utvalet peikar på at helseområdet ikkje skal omfattast av suspensjon heimla, at terskelen for bruk må liggje lågare enn konstitusjonell nødrett, og at forbod mot brot på grunnlova og internasjonale menneskerettsforpliktningar må reflekterast i regelverket. Særskilde omsyn knytt til plan- og bygningslova ved nasjonale flyktningkriser blir drøfta, og det blir understreka at detaljar om mandat, omfang, varigheit, saksbehandling, varsling og kontrollmåtar må liggje som premiss for å avgrense risiko for maktmisbruk og sikre parlamentarisk og rettsleg kontroll.

Utgreiinga tek utgangspunkt i uro i norsk økonomi mot slutten av 1990-talet, med fallande oljeprisar, svekka krone og ein periode med høg lønnsvekst som skapte press på konkurranseevna. Samstundes peikar utgreiinga på at 1990-talet overordna var positive: arbeidsløysa vart redusert, og veksten var god samanlikna med mange OECD-land. Framtidige utfordringar er likevel omfattande: auka kapitalmobilitet, teknologisk endring, internasjonalisering, krav til høgare kompetanse, omstillingsevne og fleksibilitet i arbeidslivet, delar av arbeidsmarknaden som manglar kvalifisert arbeidskraft, og ein demografisk aldring som aukar forsørgingsbyrda. Hovudkonklusjonen er at landet treng ein brei og samordna strategi som byggjer vidare på eit forsterka inntektspolitisk samarbeid (frontfagsmodellen), lågare nominell lønnsvekst i tråd med handelspartnarar, betre rammevilkår for næringslivet, meir kompetanse og ei effektiv offentleg sektor. Stabiliseringspolitikk, utdanning, sysselsettingspolitikk og tiltak for produktivitetsauke må virke samla for å sikre full sysselsetting og høg verdiskaping. Utgreiinga vektlegg at gode resultat ikkje er sjølvsagte, og at tillit hos næringsliv og finansmarknader til lønnsdanninga er avgjerande for investeringar og lokaliseringsattraktivitet.