Søk i NOU-arkivet

Dette dokumentet vurderer regelverk og tenestetilbod knytt til svangerskapsavbrot i Noreg med mål om ei ny lov og betre helse‑ og omsorgstenester. Utgreiinga tek utgangspunkt i at dagens reglar og organisering ikkje møter behovet for likeverdig, effektiv og trygg abortomsorg. Samfunnsutfordringa er å sikre at kvinner får klar rettsleg ramme, god medisinsk oppfølging, individuelt tilpassa veiledning og rask tilgang uavhengig av bustad. Rapporten peiker på at dagens ordningar fører til praktiske barrierar, ujamn praksis og manglande kvalitetssikring. Ho argumenterer for å flytte ansvaret for avgjerdsprosessar frå formelle nemnder til helsepersonell og helseføretak, styrke rettar til informasjon og oppfølging, og utvikle nasjonale standardar for behandling, ettervern og psykologisk støtte. Vidare føreslår utgreiinga tiltak for betre språkleg og kulturelt tilpassa tenester, forbetra registrering og kunnskapsgrunnlag, avklara reglar for samvitstvang og refusjon, og økonomisk og fagleg styrking av primær- og spesialisthelsetenesta. Målet er eit meir brukarretta, rettstryggt og kvalitetssikra system for abortomsorg i Noreg.

Denne utgreiinga tek føre seg etiske, medisinske og juridiske spørsmål knytte til bruk av celler og vev frå aborterte fostre. Ho gjev oversyn over kva slags vev som kan vere aktuelt, tekniske og immunologiske grunnar til kvifor fostervev har blitt brukt i forsking, diagnostikk og eksperimentell behandling, og kva sjukdomsområde som er forsøkt behandla med slik transplantasjon. Rapporten peikar på at det meste av materialet som kan nyttast kjem frå spontane abortar og provoserte abortar i første trimester, og at krava til levande, friskt og infeksjonsfritt materiale gjer at vevet ofte må vere frå tidleg fosterstadium. Bruken har historisk vorte nytta til cellekultur, vaksine- og virusdiagnostikk, og i kliniske forsøksopplegg for bl.a. Parkinsons sjukdom, diabetes og enkelte immunsvikt-tilstandar. Transplantasjonsforsøk er framleis eksperimentelle, med varierande resultat og fleire etiske utfordringar. Utgreiinga legg vekt på nødvendigheita av klåre prosedyrar: diagnostikk av fosterets død ved intakt foster, separasjon mellom abortprosess og vevsinnsamling, infeksjonsscreening, krav om forskingsetisk vurdering, og at eventuell bankverksemd organiserast etter prinsippet om atskilnad mellom donor- og mottaksprosess. Rapporten tilrår regulering og kontroll for å ivareta både medisinsk tryggleik og etiske prinsipp, og peikar på at kommersiell utnytting og kompensasjon til kvinna ikkje bør finne stad.

NOU 2010: 7, med tittelen «Mangfold og mestring – Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet», blei utarbeidd av eit utval oppnemnd av Kunnskapsdepartementet i 2008, og avlevert 1. juni 2010. Utvalet fekk i oppdrag å undersøke korleis ordinær opplæring i grunnskule og vidaregåande fungerer for minoritetsspråklege, inkludert asylsøkjarar, og foreslå endringar. Hovedutfordringa rapporten peikar på er det omfattande fråfallet i vidaregåande opplæring, særleg innan fag- og yrkesopplæringa. Sjølv om deltakinga og gjennomføringa blant minoritetsspråkleg ungdom har hatt ein positiv utvikling over tid, fullfører berre om lag 70 prosent av alle elevar vidaregåande opplæring med bestått innan fem år. Utvalet skulle òg gjennomgå særskilte opplæringstilbod og vurdere tiltak for å betre gjennomføringa og styrke rådgjevinga for desse elevgruppene, med mål om å redusere fråfall og utjamne forskjellar i prestasjonar.

Delutgreiinga tek utgangspunkt i behovet for å gjere samferdselsforvaltninga meir desentralisert, demokratisk og effektiv. Ho peikar på at mange oppgåver i veg-, trafikk-, luftfarts- og kollektivsektoren i praksis krev lokal kunnskap og styring, og at dagens oppgavedeling mellom stat, fylke og kommune er kompleks og byr på tungvinte finansieringsordningar. Sentrale utfordringar er uklare ansvarsforhold, omfattande statlege tilskotsordningar med administrativt arbeid og manglande samanheng mellom det politiske ansvaret og finansieringsansvaret. Delutgreiinga konkluderer med at ei rekkje administrative og operative oppgåver bør overførast frå staten til fylkeskommunane, men at slike overføringar må følgjast av tilsvarande overføringar av utgiftsdekning og skatteinntekter slik at fylka kan utføre oppgåvene forsvarleg. Forslaga omfattar også meir delegering til lokale organ, forenkling av utgiftsdeling og avvikling av kompliserte tilskotsordningar. Målet er betre lokal styring, mindre byråkrati, meir demokratisk ansvar og økonomisk klarleik; samstundes må sentrale nasjonale funksjonar innan stamvegar, nasjonal beredskap og strategisk infrastruktur liggje att på statleg nivå.