Søk i NOU-arkivet

Denne utgreiinga analyserer skilnadene i levekår mellom bydelar og grupper i norske byar og gir råd for å redusere segregering og sosiale skilje. Bakgrunnen er aukande opplevingar av ulikskap i tilgang til arbeid, utdanning, helse- og velferdstenester og trygge nabolag. Utgreiinga peikar på at geografisk konsentrasjon av låginntekt, låg utdanning og arbeidsløyse fører til dårlegare resultat for born og vaksne i desse områda, og at dette har langsiktige samansette konsekvensar for integrering, helse og økonomisk deltaking. Rapporten går frå kartlegging av tilstandsbildet til konkrete styrings- og verkemiddeltilrådingar for kommunar, stat og andre aktørar. Hovudmålet er å leggje til rette for meir inkluderande lokalsamfunn ved å kombinere bustad-, utdannings-, arbeids- og velferdspolitikk, styrka lokal samordning og målretta innsats i utsatte område. Tiltaka som blir føreslege, vektlegg meir mangfald i bustadtilbodet, betre skule- og fritidstilbod, arbeidsretta tiltak, tidleg innsats for barn, og nye styringsløysingar for å fremje bærekraftig betre levekår over tid.

Denne utgreiinga tek føre seg manglande rettsleg vern mot diskriminering av personar med nedsett funksjonsevne og dei barrierane som hindrar jamstelt samfunnsdeltaking. Bakgrunnen er at funksjonshemming i stor grad er skapt eller forsterka av ikkje-tilpassa fysiske, digitale og organisatoriske løysingar, og at eksisterande reglar ikkje i tilstrekkeleg grad hindrar diskriminering eller krev aktiv tilrettelegging. Utgreiinga peikar på behovet for ei samla rettsleg ramme som både forbyr diskriminering og legg plikter på stat, kommunar og private tenesteytarar for å fremje tilgjengelegheit. Hovudkonklusjonen er eit forslag om ei ny diskriminerings- og tilgjengelegheitslov som skal sikre likeverd, krevje aktive tilretteleggingstiltak (reasonable accommodation), førebygge nye barrierar og gje gode klage- og sanksjonsmekismar. Utvalet understrekar òg at lovverket må kombinerast med økonomiske verkemiddel, standardar, informasjon og kompetanseheving for å lukkast. Fleire av anbefalingane er eintydige, men det føreligg enkelte dissenser kring avgrensingar, unntak og handheving. Målsetjinga er å gjere samfunnet meir inkluderande ved å redusere strukturelle hindringar og styrkje det individuelle vernet mot diskriminering på grunn av funksjonsevne.

Utgreiinga tek for seg ordninga med brukerstyrt personleg assistanse (BPA) og utfordringane knytte til rettstryggleik, kvalitet og likebehandling. Ho byggjer på kartlegging av praksis i kommunar og hos NAV, erfaringar frå brukarar, pårørande og tenesteytarar, og peikar på at målet om sjølvstende og innverknad for brukaren ikkje alltid blir realisert i praksis. Samfunnsutfordringa er å sikre at brukarane verkeleg får styring over eigen kvardag, samstundes som ansvarsforhold, arbeidsvilkår for assistentar og ressursfordeling blir tydelege og berekraftige. Utvalet sluttar seg til prinsippet at «selvstyrt er velstyrt» og meiner ordninga bør styrkjast gjennom klarare regelverk, betre styringsinformasjon, krav til kvalitet og kompetanse, og økonomiske rammer som legg til rette for likeverdige tenester over heile landet. Sentrale konklusjonar omfattar behov for presisering av brukarrettar, forenkla og meir forutsigbare finansieringsmodellar, styrka støttefunksjonar for arbeidsgivaransvar, og tiltak for å betre tilsyn, kompetanse og samordning mellom aktørane. Målretting av reformane skal gi auka valfridom og tryggleik for brukaren utan å svekke arbeidstakarrettar eller lokal beredskap.

Utgreiinga føreslår ei samansett reform av reglane for offentlege anskaffingar for å møte utfordringar knytte til sikkerheit, beredskap, regional verdiskaping og openheit. Bakgrunnen er behovet for eit tydelegare regelverk som balanserer person- og samfunnssikkerheit med konkurranse- og marknadsprinsipp, samstundes som offentlege anskaffingar skal fremje lokal næringsutvikling, skatte- og eigaropenheit og vere høveleg rettleia for forsyningssektorane. Utvalet peikar på at dagens regelverk i nokre høve ikkje handterer risiko ved kritisk infrastruktur og beredskapsanskaffingar godt nok, har uklare reglar om geografisk verkemiddelbruk og manglande krav til openheit om eigarskap og skatteforhold. Vidare blir reglane om avvisning ved brot, og sanksjonar ved kontraktsbrot, vurderte som fragmenterte og krevande å handheve konsekvent. Rapporten sluttar med konkrete forslag til ein ny hovudlov for anskaffingar, ei eiga lov for forsyningssektorane og ei ny lov for konsesjonskontraktar, samt justeringar i reglar om avvisning, geografisk gjennomføringsrom, og krav til openheit om eigarskap og skatt for leverandørar. Målet er eit meir robust, lettare handterleg og samfunnsretta anskaffelsesregelverk som tek omsyn til både beredskap og lokal verdi.

NOU 2023:13 tar for seg korleis funksjonshindra i Noreg ikkje får rettane sine fullt realiserte i praksis, til trass for formelle reglar og internasjonale forpliktingar. Utgreiinga skildrar ein samfunnsutfordring der manglande universell utforming, fragmenterte tenestetilbod og svak handheving fører til sosial og økonomisk ekskludering. Funksjonshindra møter barrierar i utdanning, arbeid, buforhold, transport og i deltaking i kulturliv og offentleg demokrati. Rapporten framhevar at ansvar for universell utforming og likestilling ofte er spreidd på tvers av sektorar og forvaltingsnivå, noko som svekkjer koherens og resultat. Vidare peikar utgreiinga på at brukarmedverknad og rettsleg vern må styrkjast; klage- og oppfølgingsmekanismar fungerer ikkje alltid effektivt, og økonomiske insentiv for tilgjengeleggjering manglar mange stader. Rapporten argumenterer for ei meir rettigheitsbasert styring, tydelegare plikter for private og offentlege aktørar, betre koordinering og aukte ressursar til tilgjengeleggjering og støtteordningar. Målet er å sikre sjølvstende, deltaking og likeverd for funksjonshindra gjennom konkrete, implementerbare reformtiltak som både lovgiving, økonomi og organisering må følgje opp.

Denne NOU-en vurderer korleis Noreg kan utforme eit meir heilskapleg, effektivt og stabilt skattesystem som møter framtidige økonomiske, fordelingsmessige og miljømessige utfordringar. Rapporten tek utgangspunkt i at skattesystemet skal oppnå tre hovudmål samstundes: økonomisk effektivitet, rettvise i fordelinga av inntekt og formue, og finansiering av offentlege velferdsoppgåver på ein stabil og forutsigbar måte. Utgreiinga peikar på fragmentering i dagens regelverk, mange særreglar og skattekroner som blir brukte til ulike insentivformål gjennom skattelettar framfor meir målretta budsjettmiddel. Det blir vist til at høge marginalskattar på arbeid og kompleksitet i kapitalbeskatninga kan redusere arbeidstilbod, sparing og investeringar, og at fleire skatteskjerme svekker nøytraliteten. Samstundes blir miljø- og klimapolitiske mål løfta fram som nødvendige å integrere tydelegare i skattesystemet gjennom pris på utslepp og fjerning av subsidier som motverkar grøn omstilling. Rapporten sluttar med konkrete reformretningar: breiare skattegrunnlag med lågare satser, meir samordna behandling av arbeids- og kapitalinntekt, revisjon av formues- og eigendomsskattar, færre og meir målretta skattefavorar, styrka miljøavgifter, samt tiltak for forenkling og betre administrasjon og etterleving.