Søk i NOU-arkivet

Utredninga vurderer korleis apotektenesta kan omformast for å møte endringar i demografi, legemiddelbruk, digitalisering og beredskap. Ho tek omsyn til behovet for god legemiddelhandsaming i ei tid med fleire kronisk sjuke, aukande legemiddelforbruk og større krav til rask tilgang til medisinar og fagleg rettleiing. Samfunnsutfordringane omfattar ulik geografisk tilgjenge, sårbar distribusjon ved kriser, behov for meir farmasifagleg kompetanse i helsefølgjet, og eit regelverk som i dag avgrensar fleksibiliteten i apotekmarknaden. Utvalet konkluderer med at apoteksektoren bør endrast for å bli meir fleksibel og robust, samtidig som kvalitet, forsvarleg legemiddelhandsaming og pasientsikkerheit må sikrast. Forslaga balanserer meir marknadsorientering og digitalisering med skjerpa faglege krav, betre beredskap og nye modellar for tilskot og oppgåvefordeling. Målet er å auke tilgjenge og fagleg rådgiving, styrke beredskap og utnytte farmasøyten sin kompetanse betre i pasientomsorga.

Utgreiinga tek utgangspunkt i at den norske arbeidslivsmodellen har gjeve høg sysselsetjing, god levestandard og stabil lønnsdanning gjennom samspel mellom partane i arbeidslivet, trepartssamarbeid og offentlege velferdsinvesteringar. Ho peikar på at raske endringar — teknologisk digitalisering, automatisering, globalisering, klimaomstilling og demografiske endringar — aukar endringstakta i arbeidslivet. Pandemien har skjerpa utfordringane ved å vise sårbarheit for inntektsbortfall, permitteringar og ulik effekt på yrkesgrupper, samtidig som heimkvardagen har akselerert digitalisering og fjernarbeid. Rapporten konstaterer strukturelle utfordringar som minkande tarifftilknyting i delar av privat sektor, aukande internasjonalisering og meir komplekse konsernstrukturar, samt vanskeleg kartlagde entreprise- og innleigeordningar. Utvalet tilrår vidareutvikling og forsterking av ramma for faste ansetjingar og organisert arbeidsliv som føresetnad for å møte framtidas omstillingar. Samstundes blir det peikt på behov for betre kunnskap om omfanget av nye tilknytingsformer, målretta kompetansepolitikk, sterkare vern i plattformøkonomi og styrkt trepartssamarbeid for å kombinere omstillingsevne med tryggleik og legitimitet i arbeidslivet.

Utgreiinga vurderer korleis norsk fiskerikontroll må omstillast for å møte teknologiske moglegheiter, auka internasjonalt press og eit meir komplekst fiskeri. Ho peikar på at dagens kontroll er fragmentert på fleire etatar, prega av manglande datadel­ing og varierende praksis regionalt. Samfunnsutfordringa er å sikre berekraftige fiskebestandar og like konkurransevilkår i ein sektor med høg økonomisk verdi, samtidig som kontrollen må vere effektiv, rettssikker og respektfull for privatliv. Utvalet konkluderer med at Norge treng ei meir samla, risikobasert og digital kontrollform som utnyttar VMS/AIS, elektroniske fangstjournalar og kamerabasert overvaking der det er relevant. Lovverk og sanksjonsmoglegheiter må klargjerast og styrkast for å gi handlingsrom ved brot. Organisatorisk tilrår utvalet ei sentral styringsfunksjon med regional gjennomføring, betre dataintegrasjon og klar fordelinga av roller mellom forvaltning, politi og påtale. Investering i kompetanse, teknologi og meir målretta kontrollinnsats er naudsynt for å redusere økonomisk tap frå IUU-fiske og betre etterleving i fiskerinæringa.

NOU-en kartleggjer korleis dagens etterlatteytelser i folketrygda er utforma, kva utfordringar dei skaper for enkeltpersonar og for systemet, og legg fram forslag til ei samanfatta og meir målretta ordning. Bakgrunnen er at regelverket er komplekst, fragmentert og gir ulik behandling av ulike livssituasjonar (ektefelle, sambuar, barn), noko som fører til utilsikta økonomiske konsekvensar for etterlatne og høge administrative kostnader. Utvalet peikar på problema med presumpsjonar rundt forsørgjaransvar, utydelegheit i vilkår for å få ytelser, og manglande samsvar mellom behovsbasert støtte til barnefamilier og dei økonomiske stønadene i dag. Status er at relativt få mottakarar får omfattande stønad, barnas rettar er delvis sikra gjennom barnepensjon, medan ektefelle-/sambuarordningar varierer med alder, arbeidstilknytning og forsørgingssituasjon. Utvalet meiner ordningane bør vere meir universelle, enklare å forstå og betre retta mot dei som har heilt eller delvis tapt forsørjarinntekt. Forslaga søkjer å avgrense omfanget av varige kompensasjonsytelser, styrkje barneomsorga økonomisk, sikre lik handsaming mellom ektefellar og sambuarar, og innføre overgangsreglar for å ivareta dei som allereie har opparbeidde rettar. Målet er ein trygg, meir solidarisk og administrativt effektiv etterlattedekning i folketrygda.

NOU 2015:8 peikar på at samfunnet blir meir komplekst, internasjonalisert og teknologidriven, og at skolen må svare med eit breiare kompetanseomgrep. Skolen skal ikkje berre formidle faglege mål, men ruste elevar for deltaking i arbeidsliv, demokrati og livslang læring, samtidig som han støttar identitets- og personleg utvikling. Utvalet føreslår fire hovudkompe­tansar som grunnlag for læreplanfornying: fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære (metakognisjon), kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta, og kompetanse i å utforske og skape (kreativitet og innovasjon). Fagfornying må synleggjerne fagenes byggesteinar – metodar, tenkemåtar og sentrale omgrep – og styrkje matematikk og språk, medan digital kompetanse skal gjennomsyre alle fag. Praktiske og sosiale ferdigheiter skal stå sida om teoretisk læring. Endra krav til undervisning og vurdering krev nye vurderingsordningar og profesjonsutvikling for lærarar. Utvalet legg vekt på at nasjonale læreplanrammer må kombinerast med nasjonal støtte og ei implementeringsstrategi som sikrar lokal gjennomføring. Målet er ei skule som gir alle elevar grunnlag for vidare utdanning, arbeid og aktiv deltaking i eit samfunn i rask endring.

Utgreiinga analyserer tilstanden i norsk politi og peikar på at endra kriminalitetsbilete, krav til beredskap og offentlege ressursutfordringar krev systematiske reformer. Samfunnsutfordringa er at dagens organisering gir fragmenterte ressursar, varierande fagleg styrke og ujamne beredskaps- og reaksjonskapasitetar mellom regionar. Rapporten fremjar ei heilskapleg vurdering av korleis politiet kan handtere meir komplekse og grensekryssande truslar, samtidig som grunnleggande politioppgåver og lokal tryggleik skal oppretthaldast. Hovudkonklusjonen er at politiet treng sterkare nasjonal styring, færre og større organisatoriske einingar, tydelegare prioriteringar og betre bruk av IKT og fellesressursar for å auke effektivitet, responstid og fagleg kvalitet. Vidare peikar utgreiinga på nødvendigheita av betre leiing, kompetanseheving og meir fleksibel ressursdisponering for å sikre robustheit ved større hendingar. Forslaga omfattar strukturendringar, nasjonale fag- og beredskapsfunksjonar, modernisering av støttefunksjonar og tiltak for å styrke lokal tilstadesvering gjennom betre balansert ressursbruk. Målet er eit politi som både er rusta mot framtidens utfordringar og som held på tillit og tryggleik i lokalsamfunna.