Søk i NOU-arkivet

Denne delutgreiinga skisserer eit prinsippgrunnlag for skattemessig deling av formue og inntekt for personlege næringsdrivande. Bakgrunnen er å klargjere korleis ein næringsdrivande sin samla økonomi kan delast i ei persondel (privat) og ei bedriftsdel med sikte på rettferdig og administrerbar skattlegging. Utgreiinga peikar på at eksisterande skatteterminologi ikkje fullt ut dekkjer slike delingar, og introduserer derfor omgrep som personinntekt/bedriftsinntekt og personformue/bedriftsformue. Hovudutfordringane er å fastsetje reglar for: korleis bruttoinntekt skal delast; korleis innskot og uttak av kapital skal takserast skattemessig; korleis underskott i næring skal handsamast; og korleis gjeld og avgifter (mellom anna folketrygd og arbeidsgivaravgift) skal fordelast mellom delane. Utvalet legg fram konkrete løysingar for føring av kapitalkonti, vurdering av innskot i pengar og naturalia, prosedyrar ved uttak, og reglar for verdsetjing. Rapporten vurderer òg avgrensingar for kven som skal omfattast og praktiske overgangsreglar. Målet er å oppnå skattemessig klarleik, redusert moglegheit for omgåing og enklare praktisk handsaming for skattemyndigheitene og skattebetalarane.

Utgreiinga vurderer behovet for ei eiga rettsregulering av havbeite — definert som utsetting og gjenfangst av akvatiske organismar i næringsøyemed — med bakgrunn i forskings- og næringsprogrammet PUSH. Ho adresserer samspel mellom havbeite og allmenne fiskerettar, mogelege miljø- og smitterisikoar, samt økonomiske konfliktar mellom utsettarar og andre brukerinteresser. Hovudspørsmålet er om dei som set ut organismer bør få eksklusiv gjenfangstrett, og korleis ei slik rett best kan grensast og vernast. Utgreiinga går gjennom biologiske føresetnader for relevante artar, erfaringar frå utlandet (meir særleg Island), og rettslege spørsmål knytt til erstatning og ekspropriasjon når havbeite innskrenkar andre rettar. Den går inn for at havbeite berre skal kunne skje etter løyve (Kongen), og at løyvet skal innehalde eit avgrensa gjenfangstområde der rettshavar har enerett, med høve til å fastsetje fiskerestriksjonar i og kring området. Miljøomsyn får avgjerande vekt ved avslag. Det foreslås ikkje særskilde erstatningsreglar eller ansvarssystem ut over gjeldande forureinings- og erstatningsrett, men ekspropriasjon med vanleg erstatning må nyttast når særlege private rettar kolliderer med gjenfangstretten.

Utgreiinga tek for seg korleis visuell kunst og kunsthandverk blir formidla i Noreg, med særleg søkelys på institusjonar, regionale tilbod og økonomiske rammer. Ho peikar på eit samfunnsproblem der tilgang til kunst og profesjonell formidling er ujamn geografisk, organisatorisk fragmentert og dårleg finansiert for mange aktørar. Samtidig synleggjer utgreiinga behovet for både nasjonale funksjonar (t.d. Riksgalleriet, utstillingsgarantiar, informasjonssenter i Oslo) og desentraliserte tiltak (fylkesgalleri, kunstmuseum i Tromsø, kunstnersentra og vandreutstillingar) for å nå publikummet. Kostnads- og konsekvensanalysar ligg til grunn for prioriteringane, og eit sett av vedlegg dokumenterer tilstand, reglar for internasjonal forsikring og praksis for vederlag. Konklusjonen er at målretta, konsentrert innsats og betre samordning kan auke tilgjenge, auke økonomisk tryggleik for kunstnarar og styrkje permanente samlingar og turnéverksemd; dette krev både nye institusjonelle løysingar, garantiordningar, vederlagsfond og meir stabile offentlege løyvingar.

NOU 2019:18 vurderer korleis skattesystemet påverkar og bør utformast for næringa vi kallar havbruk (særleg oppdrett av laksefisk). Utvalet tek utgangspunkt i ei rask vekst i verdiskaping og eksport, samtidig som produksjonens naturgitte rammer gir særlege eigenskapar: innsats av avgrensa naturressursar, store svingingar i lønsemd, høge kapitalkrav og miljø- og samfunnsinteresser lokalt. Utfordringane er å utforme skattlegging som både tek omsyn til effektiv ressursbruk, fordelingsomsyn og krav om stabilitet og forutsigbarheit som næringa treng for investeringar. Rapporten peikar på at dagens skatteregime har svakheiter knytt til handtering av ressursrente, ulik behandling mellom ulike selskapsformer og høve for skatteplanlegging og overskifting av skattbar inntekt. Utvalet tilrår tiltak for å auke nøytralitet og effektivitet i skattlegginga, styrkje reglane mot skatteomgåing, klargjere skattemessig handsaming av biologiske eigendelar og forbetringar i avskrivings- og tapshandtering for å betre samsvar mellom økonomisk og skattemessig behandling. Målet er eit stabilt og rettferdig system som sikrar nasjonale inntekter frå knapp naturressurs, utan å hemme verdiskaping og innovasjon i sektoren.

Utgreiinga kartlegg tilstanden for konservering av gjenstandar ved norske museum, vurderer behovet for tenester og personell, og legg fram ein plan for utbygging av atelier og utdanning. Ho tek utgangspunkt i at mange institusjonar har sporadisk eller mangelfull konserveringskapasitet, og at materialmangfaldet (arkeologisk, kulturhistorisk, biletkunst, kunstindustri m.m.) krev fagleg spesialisering og ulike ressursoppsett. Samfunnsutfordringa er å sikre bevaring av nasjonalt kulturvern i takt med auka innsamlingsvolum og modernisering av museumssektoren, med jamn fordeling av tilbod over landet og klar ansvarsfordeling mellom staten og institusjonane. Utvalet peikar på behov for både lokal atelierkapasitet ved større museum og regionale/sentrale fagmiljø for kompliserte oppdrag og forsking. Utdanningsløysingar blir vurderte i fleire modellar: vidareutvikling av handverksbasert opplæring, oppretting av konservatorskule/konservatorskulen og integrering/ samarbeid med universitetsnivå for teknisk-analytisk undervisning. Prioriteringar og framdriftsplan for det første tiåret vektlegg etablering av kjerneatelier, opplæring av personell og oppbygging av institusjonell administrasjon og finansiering. Deler av utvalet har dissent i hovudspørsmål kring utdanningsmodell og omfang av sentralisert skulegang.

Utgreiinga vurderer korleis offentlege og private velferdstiltak for sjøfolk og deira familiar best kan organiserast og finansierast i møte med strukturelle endringar i skipsfarten og vekst i offshoreverksemd. Ho tek utgangspunkt i at sjøfolk har behov for sosiale og kulturelle tilbod både om bord og i hamn, og at staten har eit ansvar for å sikre desse tenestene. Rapporten peikar på breidda i eksisterande tiltak — statleg Velferdsteneste for handelsflåten, Den Norske Sjømannsmisjon, næringsdrivne ordningar og tiltak retta mot fiskarflåten — og vurderer korleis desse bør koordinerast for å unngå dobbeltarbeid og sikre jamn dekning. Utvalet drøftar konkrete aktivitetar (idrett, bibliotek, studietilbod, avis, film/video, mobile velferdsstasjonar, transport og kommunikasjonsløysingar) og legg vekt på tilpassing til nye arbeidsmønster, familieliv og offshorebehov. På fleire område rår utvalet til styrka samordning mellom aktørane, klårare finansieringsordningar og tilpassa tiltak for offshore-tilsette, der det er intern semje om mange punkt, men skilnader i syn når det gjeld organisering og utanlandske tilskot til sjømannsmisjonen.