Søk i NOU-arkivet

Utgreiinga vurderer om Noregs beredskapslovgiving – særskilde lover og førebuingar som kan settast i verk ved krig, fare for krig eller andre militære kriser – framleis er tenleg etter endra forsvars- og sikkerheitspolitiske rammevilkår. Ho set arbeidet inn i totalforsvarskonseptet, der sivile ressursar kan mobiliserast etter rekvisisjonsreglar, og peikar på at slutt på den kalde krigen har gjort trusselbildet meir komplekst: tradisjonell invasjonstrussel er redusert på kort sikt, samtidig som lokale/regional konfliktar og uforutsigbar utvikling i naboregionar framleis utgjer utfordringar. Utvalet konkluderer med at særskilde beredskapslover framleis er å føretrekke framfor ulovfesta nødrett fordi førehandslovverk styrker demokratisk kontroll, rettsleg forutsigbarheit og legitimitet i krisesituasjonar. Samstundes understrekjer utvalet at fullmaktslovgiving bør gi skjønnsmessig handlingsrom for styresmaktene, men innan strenge konstitusjonelle rammer. Det vert tilrådd at ein byggjer på fredstidsreglar der det er mogleg, særleg ved varetekt og strafferettslege inngrep, og at unntak berre vert nytta der det er absolutt naudsynt. Utvalet meiner dessutan at dødsstraff og særdomstolar forræderi ikkje lenger er aktuelle verkemiddel.

Denne utredninga analyserer på prinsipiell basis kva rolle og funksjon dei statlege bankane har under endra økonomiske og regelverksmessige rammevilkår. Statsbankane blir først og fremst brukte som verkemiddel i kredittpolitikken for å påverke omfang og fordeling av investeringar, samtidig som dei i ulik grad har rolle i nærings-, distrikts-, bustad-, utdannings- og miljøpolitikken. Utvalet vurderer statsbankane i samanhang med andre statlege verkemiddel (tilskot, skattar, direkte reguleringar) og peikar på at ein må vurdere om bankane alltid er mest effektive og kostnadseffektive for å nå målsettingane. Rapporten skildrar eit system med sju statsbankar med sektor- og formålsspesifikke mandat; SND er klart størst innan næringsfinansiering, medan landbruks- og fiskarbankane i praksis har endra låneprofilar som følgje av strukturelle endringar i sektorane. Utvalet peikar på avgrensa effekt som stabiliseringsinstrument, usikker timing av investeringsverknader og låg rolle for konkurransesikring i samla kredittmarknad, men mogleg positiv innverknad i enkelte marknadssegment. På bakgrunn av funna tilrår utvalet klårare rolleavgrensing, mindre overlapp med private aktørar og andre offentlege verkemiddel, sterkare målstyring, betre koordinering og styrka evalueringar for å sikre måloppnåing og kostnadseffektivitet.